Robert Botn

Tenkte å dele endel av den siste konsulentuttalelsen jeg fikk fra Gyldendal i går, slik at dere får se akkurat hvor i prosessen jeg befinner meg. Synes det er best å være ærlig på hvor jeg står i prosessen. Er et stykke frem til endelig produkt - men jeg har fortsatt troa. Skal også fortelle litt om hva jeg tenker om veien videre (nederst i innlegget).

Marianne (hovedkonsulent, Barn og Ungdom, Gyldendal):

"Ja, det har skjedd ting med manuset. Verdenen er blitt mer levende. Språket er mange steder bedre. Men det mangler ennå en god del. (...) antall synsvinkler og personer (barna)  i denne første boka er for stort, det   påpekes både av forrige konsulent og denne konsulenten. Og jeg er helt enig med dem. (...) jeg liker mye av dette veldig godt, jeg er stadig interessert og tenker at dette KAN bli en utrolig levende og spennende bok. Men det avhenger nok av at du kan virkelig kutte, at du kan begrense antall synsvinkler -- og at du kan få personene mer levende for oss."

Konsulent nummer 2:

"Hovedideen til boken er fantasifull, og (...) et godt rammeverk for å kunne fortelle morsomme og spennende historier. (...) De største problemene med fortellingen er:
1. altfor mange synsvinkler/karakterer
2. karakterene framstår ikke som troverdige.
Jeg ville foretrukket mer fokus på et eller to av barna, og så kan de andre dras inn etter hvert, uten at man følger dem direkte. (...) De tre barna er åpenbart satt sammen med omtanke for å skape en slags trio, men de faller på mange måter igjennom. Jeg sitter som leser og opplever at jeg ikke tror på motivasjonen deres og dermed føler at karakterene blir styrt av historien, i stedet for enn at det er karakterene som styrer historien.

Forfatteren har et langt bedre grep rundt språklige teknikker. Selv om det finnes eksempler på alle typer feil i manuskriptet, så tilsier teksten at forfatteren burde kunne klare å løfte språket til det nødvendige nivået over tid. Under følger en liste over ting forfatteren bør se på. De står ikke i prioritert rekkefølge.

1.       Repetisjon av informasjon. F.eks i prologen:

Han var blitt eldgammel nå. Håret hans var grått, ansiktet hans furet, og huden hang og slang flere steder. Men slike overfladiske ting ofret han som regel ikke en tanke. Foruten smerten i ryggen og det dårlige synet, var han ellers i god form. Spesielt med tanke på hvor gammel han var blitt. Ikke en sjel i denne byen visste hvor gammel han egentlig var, og han hadde ingen planer om å røpe det for noen. Hadde han gjort den tabben å fortelle folk at han snart fylte tusen år, ville de nok bare ha plassert ham på et av disse hjemmene for demente. Så han holdt munn, og koste seg heller med hemmeligheten sin.

2.       Overdrevent bruk av ‘og’ og ‘men’ i begynnelsen av setninger.

Men det var vel uansett for sent nå.
Og dessuten var det nok ingen stein å finne.

3.       Bruk av kursiv for å vise indre monolog.

4.       Bruk av indre monolog til å forklare konsepter til leseren må brukes med omhu. Det blir fort unaturlig.

5.       Bytte av tidsperspektiv:

Petro satte til å løpe, og i ettertid skulle han komme til å huske de neste minuttene som en reise i sin egen kropp – som om han var en passasjer og kroppen rett og slett ble nødt til å ta kontrollen for å få ham i sikkerhet. Så redd var han."


Mine tanker om veien videre:

Som dere ser, var det endel å sette fingrene i her. En kan bli matt av mindre ... Planen er nå å gjennomføre et eksperiment - skal kutte som aldri før, få hele historien inn i en roman (istedenfor tre). Tenker å ha 4 deler i boka.

Skal prøve å fortelle historien hovedsaklig gjennom Petros øyne. Flere synvinkler vil komme inn etterhvert, men ikke før leseren har blitt ordentlig kjent med de tre, fire viktigste karakterene.

Ser for meg at jeg vil ende opp med en roman på mellom 500 og 600 sider. Så her skal det kuttes vekk mellom 400 og 500 sider. Ai ... Det kaller jeg en utfording. Men tror det kan gjøre historien godt. Istedenfor tre "halvslappe" bøker, sitter jeg til slutt forhåpentligvis igjen med en bok med driv fra ende til annen.

Har ennå igjen å skrive et par nye avsnitt til historien. Og disse skal jeg også få til å passe inn i helheten. Så vi får se hva sommeren og høsten bringer. Blir jeg ferdig med første utkast av romanen Anselma i løpet av høsten? Tja, kanskje. Historien er jo skrevet. Dreier seg i hovedsak om å kutte ned på lengde og karakterer.

"I´m sorry, my darlings, I am going to have to kill you ..."

Fikk en pakke i posten i dag - 8 eksemplarer av Jan Lööfs "Tre fortellinger". For noen uker siden fikk jeg et brev fra Gyldendal, hvor det sto at Bokklubben Barn har valgt å gi ut et nytt opplag av denne boka, hvor jeg altså har oversatt en av de tre fortellingene.

Så nå har jeg ... 14 eksemplarer av denne boka, tror jeg. Får vel ta å gi bort et par stykker :)

Reinventing Comics av Scott McCloud er en bok som tar opp tolv revolusjoner innen tegneseriesjangeren. Han skriver om hvordan kombinasjonen av oppfinnsomhet og ny teknologi har tatt tegneseriene til et nytt nivå, og han tar blant annet opp hvordan tegneserier i dag blir skrevet, og hvordan de blir lest og oppfattet.

Scott McCloud har tidligere skrevet bøkene Making Comics: Storytelling Secrets of Comics, Manga and Graphic Novels og Understanding Comics: The Invisible Art. Alle de tre nevnte bøkene, er bøker jeg selv har planer om å anskaffe meg. Og jeg vil tro at de er nyttige verktøy for enhver som ønsker å bli en dyktig tegneserieskaper.
Klikk på bildet til venstre for å se hva Frank Miller, Will Wright og Neil Gaiman hadde å si om Reinventing Comics. Kanskje mer presise omtaler enn den korte jeg kom med - siden jeg ennå ikke har lest hele boka, mener jeg.

Ut ifra det lille jeg har bladd i et par av disse bøkene, fremstår de som både pedagogiske og lettleste -  ja, uunnværlige for enhver tegneserieskaper.

Sommeren før jeg begynte på forfatterstudiet i Bø i 2005, hadde jeg det ikke helt supert. Følte livet var litt kinkig - tenkte voldsomt mye. Så jeg kom frem til at jeg skulle skrive hundre tekster på hundre dager. Jeg kalte prosjektet "Fragmenter". En tekst hver dag. Kunne handle om alt mellom himmel og jord. Tanken var å skrive ut alle de slitsomme tankene jeg gikk og grublet på. Tankene gikk i sirkel. Samme greiene om og om igjen. Så jeg begynte å skrive. Hadde ikke noe å si hvor banalt "dagens tema" var. Skrev det som kom. Hadde ingen tanker om at dette skulle bli skjønnlitteratur. Målet var å få renset systemet litt.

Så jeg ønsker å videreformidle dette tipset til deg. Går du og grubler mye, så sett deg ned og skriv det ut. Fantastisk terapi. Jeg skrev hundre tekster. Men trenger du bare å skrive ti eller tretti, så skriv ti eller tretti. Alt jeg veit, er at jeg ble ferdig med endel slitsomme tankerekker. Og hver gang tankene er på vei inn i en av disse blindgatene nå, så vrir jeg bare på rattet og styrer unna.


Under følger noen korte utdrag fra disse tekstene. Og helt nederst i innlegget ser du noen bilder og noe tekst som jeg åpnet og avsluttet med. Ikke snakk om store tanker. Bare helt ordinære tanker. Slike som vi alle kan tenke innimellom. Men får en dem ned på papiret, slipper en at de ligger og forpester "tankegangen".

1.
Han tenkte: Det er bare jeg som virkelig eksisterer. Alt omkring meg er kulisser for mitt egosentriske jeg. Alt er laget av luft og mine egne fantasier, og sjela mi svømmer helt alene i et stort basseng og fantaserer om en verden den skulle ønske eksisterte.

2.
Han tenkte: Det er ikke til å komme bort ifra, uansett hvordan en vrir og vender på det, at alle til syvende og sist er helt alene i denne verden. Sjelene våre er fanget inne i døende kropper og kan aldri berøre hverandre. Vi kan få nære venner eller innlede forhold, og tro at det fører sjelene våre tettere sammen, men de er fortsatt atskilt fra hverandre og helt alene. Den dagen vi dør kommer sjela til å forlate kroppen, uansett om vi er i et forhold eller ikke. Og først da, kan hende, kan vi bli ett med et annet menneske?

14.
Du må finne deg selv, sa folk til meg. Jeg lette så hardt at jeg glemte meg selv oppi det hele.

16.
Jeg må være voldsomt stor som rommer så mange tanker, minner, følelser, fremtidshåp og drømmer. Og alle andre er like store som meg. Jeg kommer aldri til å svømme over Atlanterhavet. På samme måte vil jeg aldri bli fullt ut kjent med noe annet menneske. Men er jeg heldig, vil jeg vasse i strandkanten hos mange fantastiske mennesker.


Vi kaller det meningsløst.
Vi kaller det Jesus.
Vi kaller det en reise.
Vi kaller det kort.
Vi kaller det langt.
Vi kaller det evig.
Vi kaller det smerte.
Vi kaller det en gåte.
Vi kaller det kunst.
Vi kaller det `Mens vi venter´.
Vi kaller det `Før en blir seksti´.
Vi kaller det `Etter en blir seksti´. 
Vi kaller det et spill.
Vi kaller det første omgang.
Vi kaller det en læringsprosess.
Vi kaller det et oppdrag.
Vi kaller det bortkastet.
Vi kaller det urettferdig.
Vi kaller det kjærlighet.
Vi kaller det `Venner og kjære´.
Vi kaller det `Da jeg var ung´.
Vi kaller det `Fotball.
Vi kaller det `Til hjertet slutter å slå´.
Vi kaller det `Fra krybbe til grav´.

Jeg har, som nevnt, planer om å skrive ut en roman-idé jeg har, i tegneserie-form. Under følger et utdrag fra prologen til historien. (Du må gjerne trykke på LIKE-knappen lenger nede, hvis du liker det du leser og er keen på å lese fortsettelsen på denne fortellingen på trykk!)

Før menneskene gjorde sitt inntog var det engelene som regjerte på jorden. Gud gav englene verden, og englene fikk fare ned og bosette seg der. To hundre tusen år skulle de få leve slik de måtte ønske, uten at Gud blandet seg i deres gjøremål. Men han gav dem den firedelte runesteinen Kvalá. Fire mektige høvdinger blant englene fikk hver sin del av steinen, og de ble satt til å råde over de fire stammene Maohwat, Nefehuen, Resjefahin og Kahwar-nemim. 

Maohwatenes høvding fikk med sin fjerdedel av Kvalá gaven å se inn i fremtiden. Nefehuenenes høvding ble gitt å kunne styre verdens grunnsteiner slik han ønsket, og hverken vann eller fjell, flammer eller dører av jern skulle kunne hindre hans fremferd. Resjefahinenes høvding fikk styrken til hundre av sine like. Og den siste høvdingen, Kahwar-nemimenes høvding, fikk poesiens gave. Hans poesi kunne få havet til å fryse over, kunne få fjell til å forsvinne og de døde til å våkne opp. Hele verden var i hans ords makt.

Disse gavene ble gitt englenes høvdinger, for at de skulle råde over englene på rettferdig vis. Gud hadde utvalgt de fire han anså å være de mest rettferdige blant englene. Og Gud trakk seg tilbake.

Men de tre englehøvdingene som ikke hadde fått poesiens gave ble raskt sjalu på Kahwar-nemim-stammens høvding. De mente at hans krefter overgikk deres egne flere titalls ganger. Og de kom sammen, og de la planer om å ta livet av ham og stjele hans del av Kvalá fra ham.

De samlet alle sine engler, tretti tusen i tallet, og de stormet Kahwar-nemim-stammens by om natten.

                                                                                       ---

Fortsettelse følger ...

(Teksten over er et utdrag fra englenes høyt aktede historiebok Raham Angelichum - en bok menneskene aldri fikk tak på.)

Copyright, Robert Botn, 2012

Har rett og slett lyst til å anbefale "Bone" til deg som ennå ikke har lest denne fantastiske tegneserien. Leste første samleboka ("Flukten fra Boneville") på 450 sider i løpet av en og samme kveld for en god stund siden. Var noe ved denne historien som virkelig hadde evnen til å "dra meg ut av virkeligheten". Husker godt da jeg hadde lest ferdig denne boka og satte meg opp i sofaen. Hadde lest i ett strekk, og nå følte jeg at jeg tråkket tilbake inn i virkeligheten igjen. Er noe med fetterne Fone Bone, Phoney Bone og Smiley Bone som virkelig apellerer til meg. Måten Jeff Smith har klart å gjøre disse små, hvite karene så levende, er godt gjort. Før jeg leste serien, hadde jeg flere ganger sett omslagene på Bone-serien - og mistet interessen på grunn av det "barnslige" preget på tegningene. Men med en gang en kommer på innsiden av denne fortellingen, og er glad i godt fortalte tegneserier, tror jeg enhver vil falle for "Bone".

I "Flukten fra Boneville" er fetterne blitt kastet ut av hjembyen, og forviller seg etter hvert inn i et øde, ukjent ørkenlandskap, hvor de kommer bort fra hverandre.

På hvert sitt hold finner de veien inn i en skogkledd dal (Den mystiske dalen), som yrer av herlige og uhyrlige skapninger.

I andre samlebok ("Dragedreperen") har fetterne bodd i "Den mystiske dalen" i et helt år, og nå trues dalen av en farlig drage. Phoney Bone lurer innbyggerne til å tro at han er en mektig dragedreper - noe som fører med seg betydelige vanskeligheter. Hvorfor er rottenikkene ute etter Phoney? Hvem er den skrekkelige, skumle, kuttekledde skikkelsen? Og hva betyr de stadig nifsere drømmene til Thorn?

Rett og slett en kort tekst jeg hadde på trykk i studentbladet IKON for noen år siden - var vel i 2008. Veit ikke folk klarer å lese det som står her, engang ... Overskriften ser du vel. Og kanskje det som står i litt større skrift midt på sida der. Ja, har du haukeblikk, så kanskje du klarer å lese litt av selve brødteksten - hvis du forstørrer bildet. Teksten dreier seg i alle fall om at jeg hele tiden målte meg selv opp mot forbildene mine og forsøkte å gjøre alt på samme måte som dem. Men konklusjonen min ble vel noe slikt som dette: "Hvis en vil skape noe som blir stående for ettertiden, må en gjøre det på sin måte. Bare på den måten vil en skape noe som folk vil gidde å bruke tid på." Forsåvidt et godt poeng. Så jeg ønsket å dele det med dere!

Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg, har jeg noen obskure planer om å skrive et manus til en tegneserie. Idéen baserer seg på et utkast til en roman jeg begynte på for noen år siden, som hadde arbeidstittelen "Poeten". Handlingen foregår i New York, tidlig på 1930-tallet, og som jeg så vidt har nevnt, dreier det seg om engler. Hovedkarakteren, Sahim, er en engel - og han går under navnet Poeten - for han har poesiens makt i sine hender. Hans poesi har makt til å stoppe fiender, til å starte skogbranner, til å helbrede nesten. Og Sahim har misbrukt denne gaven i lang.

Leste akkurat ferdig første boka i "The Border Trilogy" av Cormac McCarthy. Fin bok. Absolutt. Men det at jeg leste denne boka midt i eksamensforberedelser ++ gjorde leseopplevelsen noe oppstykket - og det bidrar sjelden til en god opplevelse for min del. Mister tråden, må jobbe meg inn i "stemningen" i boka igjen. Liker best å kunne lese en bok i "one go" - gjerne i løpet av et par, tre dager. De beste leseopplevelsene jeg har hatt, er gjerne de gangene da jeg har hatt all tid i verden, hvor ingenting annet lokker på min oppmerksomhet, og jeg kan hengi meg helt til historien. Er omstendighetene de rette, kan faktisk boka jeg leser være noe under pari uten at leseopplevelsen blir elendig av den grunn. Du veit kanskje hva jeg mener, når jeg sier at de beste leseopplevelsene gjerne er knyttet til en varm dag på stranda, en mørk høstkveld foran peisen pakket inn i et teppe? Omstendighetene jeg leser en bok under, har veldig mye å si for min opplevelsen av den. Derfor skulle jeg egentlig ønske at jeg hadde lest denne en annen gang - først til sommeren, kanskje. Det hadde den fortjent.

"All the Pretty Horses" er historien om John Grady Cole og kameraten hans Lacy Rawlins som bestemmer seg for å ri over grensa inn i Mexico en gang på 40-tallet. Vi snakker skikkelig McCarthy-western, men uten "white trash", hvis du skjønner hva jeg mener? To kamerater ut på eventyr. Og eventyret går ikke helt slik de som de hadde forventet. Og det er blant annet unggutten Jimmy Blevins som har skylda for det. Han er ung og uerfaren, men tøff. Og han er sta. På et tidspunkt faller Jimmy av hesten sin, og den løper av gårde. Og når Jimmy senere får øye på hesten (og revolveren han mistet i samme slengen), er han fast bestemt på å få tingene sine tilbake. Han ender opp med å "stjele" hesten sin tilbake, og i samme slengen tar han livet av en mann. Og nå begynner problemene for alvor, også for Cole og Rawlins, som frem til nå har jobbet i fred og ro på en ranch i området. På denne ranchen har John Cole nemlig forelsket seg i Alejandra, datteren til ranchens eier, og innledet et forhold til henne. Og plutselig blir freden brutt - da Cole og Rawlins blir beskyldt for å ha noe å gjøre med Jimmys hestetyveri. Noen har beskyldt dem for å være delaktige i "tyveriet". Og kampen for livet er nå for alvor i gang for de to unge kameratene.

Høres kanskje ut som en standard western? Jo, på mange måter er "All the Pretty Horses" akkurat det. Men igjen er det måten Cormac McCarthy forteller historien på, som hever ham over sine med-"sjanger"-svorne (Tog du an? Sammensvorne?) McCarthy har igjen overbevist meg om at jeg må lese flere av hans bøker. Men neste bok i denne trilogien setter jeg nok av et par dager i sola til, to dager og min udelte oppmerksomhet.

Gjorde et intervju med Peter Madsen (en av mennene bak tegneserien Valhalla) for cirka et og et halvt år siden. Oi, oi, oi, som tida flyr ... Sikkert noen der ute som ikke har sett det på Fantasiportalen.com ennå - og dermed sikkert noen som får utbytte av at jeg nå legger det ut på bloggen min. Veldig hyggelig og imøtekommende fyr, han her! Vil du lese mer om Peter Madsen, mer om Valhalla og hans andre verker, kan du besøke hjemmesiden hans HER.