Robert Botn

Ja, magasinet Pegasus valgte å publisere min novelle Havmannen i det nyeste nummeret. For å kunne lese denne novellen på trykk må du vel fort vekk abonnere på magasinet, tror jeg. Og for dere som da ikke har voldsomt stor interesse av å abonnere på dette, legger jeg altså novellen ut her på bloggen. Enjoy!

Han kom svømmende inn fra åpent hav, mot moloen der vi sto og hutret, med dråper av saltvann på sommerbrun hud, mens vinden sendte deilige kuldegufs gjennom oss. Det var varmere i vannet enn på land. Vi ville helst hoppe uti igjen, men vi klarte ikke å la være å se på ham.
    Vi så ham først bare som en liten prikk på den mørkerøde sjøen, men han svømte fort, og snart så vi de kraftige kråletakene hans. De førte ham nærmere i stor fart, og da han tok tak i stigen og klatret opp på land, rygget vi unna ham.
    Han var stor og skjeggete, men han smilte et slitent smil mot oss da han fikk øye på oss, og så sa han, ”Jeg har svømt i ett strekk helt fra Afrika. En blir sliten av en såpass lang svømmetur. Sliten ... og sulten.”
    Mannen kikket ned i sjøen.
    - Aha, sa han og klatret raskt ned stigen.
    Da han kom opp igjen, holdt han en glassmanet, større enn sin egen neve i høyre hånd. Han holdt den opp foran seg, kikket mellom den og oss, gliste bredt og tok en stor bit av den – slurpet den i seg.
    Vi stønnet i kor, snudde oss vekk og lo. Men havsvømmeren lot seg ikke affisere. Han tygget maten sin godt og svelget unna, før han tok en ny bit.
    Vi hvisket og tisket til hverandre. Han er helt sprø. Så utrolig ekkel.
    Men jeg kikket samtidig opp på ham med en hemmelig fascinasjon. Hva om han snakket sant. Kanskje han hadde svømt hit helt fra Afrika. Jeg klarte ikke å tro det, men ønsket om at han skulle snakke sant overskygget fornuften ...
    Han kunne være en havmann, på leting etter en bortkommen havfrue – kanskje kongens datter. Han hadde leitet på bunnen av alle verdens hav, men nå hadde han kommet opp på land, i en desperat siste søken. Kanskje hadde hun forvillet seg opp på land ...
    Havmannen puttet siste bit av glassmaneten i munnen, tygde og svelget unna, før han gikk forbi oss inn mot land, uten et ord.
    Jeg hadde så lyst til å spørre ham hvor han skulle – om jeg kunne få bli med ham. Kanskje kunne han lære meg hvordan jeg svømte under vann, hvordan jeg kunne dykke ned på dyp ingen mennesker skulle kunne nå, se en helt ny verden, full av havfolk, algepalasser og sjømonstre. Men jeg turte ikke, ble bare stående og se på at han gikk inn i mengden av skrålende, solbrune mennesker, på vei mot hva enn det var han skulle. Og kanskje var dette den eneste sjansen jeg noensinne ville få til å oppleve havets mange hemmeligheter – og jeg lot den gå fra meg.
    De andre guttene ble raskt ferdige med fnisingen og de sleivete kommentarene, og begynte stupe og å dytte hverandre uti vannet igjen, totalt uinteressert i at de kanskje nettopp hadde møtt en mann som bar på historier ingen vanlig mann kunne fortelle, en mann som hadde sett ting vi aldri ville få se.
    Jeg fulgte ham med blikket, inntil han forsvant mellom trærne oppe ved parkeringsplassen. Først da snudde jeg meg mot de andre guttene. Og de grep tak i meg med det samme – en i høyre arm, en i venstre. Og så kastet de meg uti vannet. Jeg hørte dem juble mens jeg fløy gjennom lufta.
    Men da jeg traff vannet med et plask og forsvant under, ble det stille, foruten lyden av luftboblene som steg mot overflaten.
    Jeg holdt øynene åpne og kikket ut mot havet, kavet med armene for å holde meg under, kanskje hadde han ikke kommet alene ... Men alt jeg kunne se der ute, var mørke og atter mørke.
    Og snart ville jeg gå tom for luft, og måtte returnere til overflaten, der alt var kjent og kjedelig.