 | I februar i år var jeg så heldig å få møte China Miéville, mannen bak de fantastiske bøkene Perdido Street Station, The City & The City og King Rat. Nå er dette intervjuet på trykk i den nyeste utgaven av magasinet Pegasus. Jeg kuttet vekk noen deler fra dette intervjuet som jeg mente kanskje ikke var av interesse for leserne av dette bladet, men som jeg følte ville ha mer appell til leserne av denne bloggen: spørsmål om det å skrive og om å være forfatter, blant annet. Jeg er ikke helt sikker på om Pegasus-redaksjonen har tatt med disse avsnittene i den ferdige teksten, men jeg tror ikke det. Uansett kan de fungere godt som en smakebit på dette intervjuet, som du altså nå kan lese i Pegasus # 21. |
Smakebit fra mitt intervju med China Miéville
SJANGERE ER KUN VERKTØY.
Jeg er ikke interessert i å bare plassere ting inn i gitte avlukker. Jeg er interessert i å finne ut av hvordan de fungerer, og det er derfor jeg har for vane å ta i bruk analogien forskrifter. Eller å sammenligne sjangere med motorer. Alle biler har motorer, men motoren til en Mini fungerer annerledes enn en Ferraris motor, osv. Den ene kan være god på noe, en annen på noe annet. La oss for eksempel se på Noir-sjangeren. Tenk på Noir som en motor. Noir gjør en rekke ting på en rekke måter, innenfor en rekke tradisjoner. Og så åpner en denne motoren og studerer den, og ser på hvordan den driver historien fremover. Den gjør det annerledes enn en horror-roman eller en westernroman eller en romantisk roman. Og en kan åpenbart ta en ting fra den ene motoren og sette den inn i en annen, og en kan tjuvkoble og … jeg innser at motormetaforen min er i ferd med å gå i oppløsning. Men poenget er at en kan ta noe fra en motor og sette det inn i en annen. Hvis en forfatter angriper en sjanger på den måten at han sier; denne sjangeren er slik, og så henger han en del `korrekte´ komponenter på de allerede gitte knaggene og sier seg ferdig – da er jeg fullstendig uinteressert. Men hvis en derimot ser på dem som sett med dynamiske retningslinjer som en kan lære av, da blir saken en helt annen. Jeg tror ikke en kan forstå litteraturens historie uten å forstå sjangere. Og nettopp derfor er ikke jeg en av dem som sier at vi bør avskaffe skillet mellom sjangere. Ved å gjøre noe slikt, tror jeg at en ikke vil klare å forstå hvorfor litteratur fra det tjuende århundre er slik og slik, og hvorfor litteratur fra det nittende århundre er annerledes. Så en bør heller lære av dem, og bruke dem som verktøy til å forstå, samt til å skape ny litteratur.
Jeg er ikke interessert i å bare plassere ting inn i gitte avlukker. Jeg er interessert i å finne ut av hvordan de fungerer, og det er derfor jeg har for vane å ta i bruk analogien forskrifter. Eller å sammenligne sjangere med motorer. Alle biler har motorer, men motoren til en Mini fungerer annerledes enn en Ferraris motor, osv. Den ene kan være god på noe, en annen på noe annet. La oss for eksempel se på Noir-sjangeren. Tenk på Noir som en motor. Noir gjør en rekke ting på en rekke måter, innenfor en rekke tradisjoner. Og så åpner en denne motoren og studerer den, og ser på hvordan den driver historien fremover. Den gjør det annerledes enn en horror-roman eller en westernroman eller en romantisk roman. Og en kan åpenbart ta en ting fra den ene motoren og sette den inn i en annen, og en kan tjuvkoble og … jeg innser at motormetaforen min er i ferd med å gå i oppløsning. Men poenget er at en kan ta noe fra en motor og sette det inn i en annen. Hvis en forfatter angriper en sjanger på den måten at han sier; denne sjangeren er slik, og så henger han en del `korrekte´ komponenter på de allerede gitte knaggene og sier seg ferdig – da er jeg fullstendig uinteressert. Men hvis en derimot ser på dem som sett med dynamiske retningslinjer som en kan lære av, da blir saken en helt annen. Jeg tror ikke en kan forstå litteraturens historie uten å forstå sjangere. Og nettopp derfor er ikke jeg en av dem som sier at vi bør avskaffe skillet mellom sjangere. Ved å gjøre noe slikt, tror jeg at en ikke vil klare å forstå hvorfor litteratur fra det tjuende århundre er slik og slik, og hvorfor litteratur fra det nittende århundre er annerledes. Så en bør heller lære av dem, og bruke dem som verktøy til å forstå, samt til å skape ny litteratur.
Jeg har lest et sted at du ikke har til intensjon å dytte politikk inn i bøkene dine på noe som helst vis?
Jeg vil ikke si at jeg ikke har til intensjon å dytte politikk inn i bøkene. Jeg tror det er umulig å unngå. Så hvis en leser er interessert i samme type politikk som meg, vil han eller hun unektelig finne stoff som både interesserer og engasjerer. Men jeg er ikke opptatt av at en leser må plukke opp disse trådene, eller være enig med meg for den saks skyld. En leser som ikke interesserer seg for politikk kan få like mye ut av bøkene mine som en som gjør det.
(BILDE TIL VENSTRE AV: TORJE RØRSTAD)
Har du noen tanker omkring det å være forfatter? Er det er privilegium eller et ansvar?
Jeg ser ingen motsetning mellom de to. Det er så absolutt et privilegium å få betalt for å skape og skrive historier. Jeg er veldig heldig. Og jeg er absurd heldig som tjener nok på det jeg skriver til at jeg kan gjøre det på fulltid. Så ja, på den måten er det er privilegium. Det er ikke noe som skjer med veldig mange. Men når det gjelder det å leve av å skrive, så er det fullstendig løsrevet fra kvaliteten på det en skriver. Det finnes dyktige forfattere som lever av å skrive, og det finnes elendige forfattere som gjør det samme. Og det er også nok av de brilliante forfatterne som ikke tjener en penny på det de skriver. Men hvis en ser bort fra spørsmål om kvalitet et øyeblikk – jeg vet ikke om jeg vil bruke ordet `privilegium´, for det får det til å høres ut som om det er noen som har innvilget deg retten til å skrive. Men jeg er veldig heldig. Og jeg tar det ikke for gitt. Det kan ta slutt når som helst.
Har jeg et budskap å formidle? Nei. En av måtene jeg forsøker å gjøre bøkene mine interessante på, er ved å skrive om ting jeg interesserer meg for. Og mye av det jeg interesserer meg for, er politikk. Og jeg blir veldig glad hvis lesere av bøkene også er interessert i slikt, men jeg vil ikke kalle det `et budskap´. Si at en leser kommer til slutten av en av bøkene mine, og vedkommende ikke har plukket opp budskapet jeg ville dele. Da ville den boken ha mislyktes for denne personen. Men jeg er så absolutt bevisst på strukturen i bøkene mine, og hvordan jeg vever inn idéer og tanker. Så hvis noen leser en av bøkene mine og sier at de likte den virkelig godt, og at den også fikk dem til å tenke på ditt eller datt, så er det fantastisk. Jeg elsker slike tilbakemeldinger. Men dette kan ikke – etter min mening – være hovedmålet.
Jeg har så absolutt et ansvar, men ikke fordi jeg er forfatter. Enhver sivilisert borger har ansvar for det han eller hun sier og gjør. Jeg mener at jeg har et ansvar for å fremstille gitte grupper på riktig måte, samt for måten jeg fremstiller sosiale og politiske temaer i bøkene mine på. Gjør jeg ting enklere eller vanskeligere for folk? Men på den annen side så har alle et ansvar for å tenke gjennom ringvirkningene av sine handlinger. Så når det kommer til temaer som sexisme og rasisme, eller ethvert annet ømtålig tema, så har jeg et ansvar som forfatter.
I din nyeste roman, Embassytown er språket til Ariekei-folket, deres splittede tunge så å si – det at de ikke kan ljuge osv. – et sentralt tema. Kan du fortelle litt mer om bakgrunnen for denne idéen?
Språket til Ariekei-folket er like mye en refleksjon omkring en bestemt teologisk måte å tenke på som var fremtredende i det attende århundre, som det er en gjengivelse av et faktisk språk. Enkelte av mine lesere har påpekt at de har problemer med språket til Ariekei-folket. De sier at et språk som fungerer slik som du har beskrevet det, og da spesielt med tanke på at de ikke kan ljuge, kunne aldri eksistert. Og det kan godt hende at det er sant. Men for meg så spiller ikke det noen rolle. Det er ikke det som er poenget. Embassytown har ikke til hensikt å være en fagbok om språk. Gjør dette at en leser faller ut av historien, så har boka mislyktes for dem. Det må jeg bare innse. Men jeg vil da si at denne boka er full av en hel del andre ting som heller ikke er faktisk mulige, men som tillater meg å fortelle historien slik jeg vil, og setter meg i stand til å utforske saker og ting på en spennende måte. Men hvis noen kom bort til meg og sa: «Jeg likte Embassytown skikkelig godt, og jeg syntes også at den var lingvistisk overbevisende – da ville jeg blitt bekymret. Jeg drar selvfølgelig inn lingvistiske teorier, og ja, den handler om språk og bevissthet og så videre. Men på et mer filosofisk nivå.
I hvor stor grad vil du si at karakterene dine er inspirert av deg selv? Finnes det noen karakter du kan peke på og si: «Dette er praktisk talt meg.»?
En finner vel helt sikkert enkelte elementer av meg i flere av dem – men jeg vil ikke si at noen av dem er direkte gjengivelser. Jeg håper ikke at noen av dem er meg, sånn rett frem. Jeg tror nok de fleste karakterene mine er sammensmeltninger av meg selv og andre mennesker. Så hvis jeg skal lage en karakter, tenker jeg ofte slik at: «denne personen er slik og slik, men han er litt mer snarsint, så det elementet henter jeg fra en annen person.» Og dermed er det vel uunngåelig at enkelte av karakterene har visse likheter med meg, for eksempel Saul i King Rat og Billy i Kraken; slike fisk-på-land-karakterer. Og de er dessuten nerder … Og mange av karakterene mine er akademikere, siden jeg selv vanker i akademikerkretser og slikt. Men jeg har aldri skrevet meg selv rett frem. Selv om jeg har en superhelt-utgave av meg selv – som en jo er nødt til.
Jeg vil ikke si at jeg ikke har til intensjon å dytte politikk inn i bøkene. Jeg tror det er umulig å unngå. Så hvis en leser er interessert i samme type politikk som meg, vil han eller hun unektelig finne stoff som både interesserer og engasjerer. Men jeg er ikke opptatt av at en leser må plukke opp disse trådene, eller være enig med meg for den saks skyld. En leser som ikke interesserer seg for politikk kan få like mye ut av bøkene mine som en som gjør det.
(BILDE TIL VENSTRE AV: TORJE RØRSTAD)
Har du noen tanker omkring det å være forfatter? Er det er privilegium eller et ansvar?
Jeg ser ingen motsetning mellom de to. Det er så absolutt et privilegium å få betalt for å skape og skrive historier. Jeg er veldig heldig. Og jeg er absurd heldig som tjener nok på det jeg skriver til at jeg kan gjøre det på fulltid. Så ja, på den måten er det er privilegium. Det er ikke noe som skjer med veldig mange. Men når det gjelder det å leve av å skrive, så er det fullstendig løsrevet fra kvaliteten på det en skriver. Det finnes dyktige forfattere som lever av å skrive, og det finnes elendige forfattere som gjør det samme. Og det er også nok av de brilliante forfatterne som ikke tjener en penny på det de skriver. Men hvis en ser bort fra spørsmål om kvalitet et øyeblikk – jeg vet ikke om jeg vil bruke ordet `privilegium´, for det får det til å høres ut som om det er noen som har innvilget deg retten til å skrive. Men jeg er veldig heldig. Og jeg tar det ikke for gitt. Det kan ta slutt når som helst.
Har jeg et budskap å formidle? Nei. En av måtene jeg forsøker å gjøre bøkene mine interessante på, er ved å skrive om ting jeg interesserer meg for. Og mye av det jeg interesserer meg for, er politikk. Og jeg blir veldig glad hvis lesere av bøkene også er interessert i slikt, men jeg vil ikke kalle det `et budskap´. Si at en leser kommer til slutten av en av bøkene mine, og vedkommende ikke har plukket opp budskapet jeg ville dele. Da ville den boken ha mislyktes for denne personen. Men jeg er så absolutt bevisst på strukturen i bøkene mine, og hvordan jeg vever inn idéer og tanker. Så hvis noen leser en av bøkene mine og sier at de likte den virkelig godt, og at den også fikk dem til å tenke på ditt eller datt, så er det fantastisk. Jeg elsker slike tilbakemeldinger. Men dette kan ikke – etter min mening – være hovedmålet.
Jeg har så absolutt et ansvar, men ikke fordi jeg er forfatter. Enhver sivilisert borger har ansvar for det han eller hun sier og gjør. Jeg mener at jeg har et ansvar for å fremstille gitte grupper på riktig måte, samt for måten jeg fremstiller sosiale og politiske temaer i bøkene mine på. Gjør jeg ting enklere eller vanskeligere for folk? Men på den annen side så har alle et ansvar for å tenke gjennom ringvirkningene av sine handlinger. Så når det kommer til temaer som sexisme og rasisme, eller ethvert annet ømtålig tema, så har jeg et ansvar som forfatter.
I din nyeste roman, Embassytown er språket til Ariekei-folket, deres splittede tunge så å si – det at de ikke kan ljuge osv. – et sentralt tema. Kan du fortelle litt mer om bakgrunnen for denne idéen?
Språket til Ariekei-folket er like mye en refleksjon omkring en bestemt teologisk måte å tenke på som var fremtredende i det attende århundre, som det er en gjengivelse av et faktisk språk. Enkelte av mine lesere har påpekt at de har problemer med språket til Ariekei-folket. De sier at et språk som fungerer slik som du har beskrevet det, og da spesielt med tanke på at de ikke kan ljuge, kunne aldri eksistert. Og det kan godt hende at det er sant. Men for meg så spiller ikke det noen rolle. Det er ikke det som er poenget. Embassytown har ikke til hensikt å være en fagbok om språk. Gjør dette at en leser faller ut av historien, så har boka mislyktes for dem. Det må jeg bare innse. Men jeg vil da si at denne boka er full av en hel del andre ting som heller ikke er faktisk mulige, men som tillater meg å fortelle historien slik jeg vil, og setter meg i stand til å utforske saker og ting på en spennende måte. Men hvis noen kom bort til meg og sa: «Jeg likte Embassytown skikkelig godt, og jeg syntes også at den var lingvistisk overbevisende – da ville jeg blitt bekymret. Jeg drar selvfølgelig inn lingvistiske teorier, og ja, den handler om språk og bevissthet og så videre. Men på et mer filosofisk nivå.
I hvor stor grad vil du si at karakterene dine er inspirert av deg selv? Finnes det noen karakter du kan peke på og si: «Dette er praktisk talt meg.»?
En finner vel helt sikkert enkelte elementer av meg i flere av dem – men jeg vil ikke si at noen av dem er direkte gjengivelser. Jeg håper ikke at noen av dem er meg, sånn rett frem. Jeg tror nok de fleste karakterene mine er sammensmeltninger av meg selv og andre mennesker. Så hvis jeg skal lage en karakter, tenker jeg ofte slik at: «denne personen er slik og slik, men han er litt mer snarsint, så det elementet henter jeg fra en annen person.» Og dermed er det vel uunngåelig at enkelte av karakterene har visse likheter med meg, for eksempel Saul i King Rat og Billy i Kraken; slike fisk-på-land-karakterer. Og de er dessuten nerder … Og mange av karakterene mine er akademikere, siden jeg selv vanker i akademikerkretser og slikt. Men jeg har aldri skrevet meg selv rett frem. Selv om jeg har en superhelt-utgave av meg selv – som en jo er nødt til.
RSS Feed