Robert Botn

Var dine hender ru? Var din latter hes?
Var din kropp – dette tempelet av visdom – for tung til å løftes?
Et liv i skyggen av ditt hellige legeme - hvor uutholdelig spennende,
hvor forfriskende uforståelig det må ha vært.

En meter – en centimeter ifra deg, ifra ditt lune smil, din omtenksomme natur.
Hva ville det gjort med meg?
Ville jeg lagt av meg denne trangen til ære?
Å kunne sitte ved ditt bord og lytte til din trygge og stødige stemme,
din evige visdom. Hvor berusende det må ha vært.

Om jeg bare kunne gått i lære hos deg.
Hos deg – din hånd på min skulder.
Ville den evigheten du bar på, flommet inn i meg?
Fylt meg og gjort så jeg forsto større sammenhenger?

Ville jeg dødd for deg? Ville jeg forrådet deg?
Var dine råd lettere å følge da din tunge formet ordene
og dannet bølger av lyd, som nådde øret – og påvirket tanken?
Var din stemme mer enn lyd?

Hvor jeg lengter etter at ditt blikk kunne møte mitt ...
Selv om jeg vet at et blikk kan si så mye mer enn tusen ord.
For hvilke sannheter ville jeg sett i ditt blikk?
Ville sannheten fått meg til å rømme, før du i det hele tatt rakk åpne din munn?