Vendetta forlag fortsetter sin satsing på oversatt fantasy og sci-fi med en av mine absolutt største favoritter.

Bokas originaltittelen er "American Gods", og den ble utgitt første gang i 2001.

Da jeg leste på Vendetta sine nettsider at denne boka skulle komme ut på norsk i september, ble jeg først fra meg av begeistring, så litt skeptisk. Det er rart med det. Når en har lest en roman på originalspråket, kan en bli litt redd for at den norske versjonen ikke skal leve opp til forventningene. 

Jeg leste boka på engelsk for cirka åtte år siden, og siden den gang har den hatt en ekstra stjerne hos meg. Jeg har lest mye fantasy, men ikke mange bøker lever opp til Gaimans mesterverk om Shadow og den kommende kampen mellom de gamle gudene og de nye.

Jeg tror det er blandingen av reisen på tvers av det amerikanske kontinentet (alle stedene, alle folkene han møter på ferden), Gaimans evne til å skildre disse, og selvfølgelig det magiske aspektet. Måten Gaiman makter å skildre det overnaturlige på en måte som gjør det fullstendig troverdig - som om det var noe like naturlig som at vi spiser, sover og går på jobb. Blandingen av hverdagsrealisme og det guddommelige. Kanskje er det det jeg liker så godt. Det, og at Gaiman rett og slett er en mesterlig historieforteller - uavhengig av sjanger.

Jeg har nå lest omtrent halve den norske utgaven, og må si at jeg er gledelig overrasket. Oversetteren har gjort en god jobb, synes jeg. Det skal godt gjøre å fange Gaimans særegne stil, og pakke den inn i et norsk språk. Boka er så absolutt en god leseopplevelse på norsk også. Liker du ikke å lese engelske bøker, og kanskje har du aldri vært borti fantasy før? Ja, da er Amerikanske guder boka for deg. En myk inngang til fantasy-sjangeren, på norsk.

Tobi Takina
Alder: 13 år
Høyde: 1,63
Født: 29.07.99 T.t. (Tellus´ tidsregning)
Nåværende hjemsted: Nøtterøy på planeten Tellus.
Opprinnelig hjemsted: Sikara på planeten Paladria.
Andre opplysninger: Har Nidingøye.

Som jeg tidligere har nevnt, fikk jeg en tilbakemelding fra Gyldendal for en stund siden, som innebar at jeg måtte gjøre en god del forandringer før en eventuell utgivelse.

Og forandringer har det sannelig blitt. Jeg har i løpet av sommeren kuttet vekk de tre tidligere hovedkarakterene, og Tobi Trinkel er på saken i deres sted!

Navnet på trilogien har hatt flere arbeidstitler: Entraenes arv, Grensevokterne, Anselma. Arbeidstittelen er nå Verden over Verden, og bok en får navnet Nidingøye.

(Illustrasjonen på Tobis t-skjorte viser de to planetene Paladria og Tellus: to parallelle verdener. Hansken Tobi har på hånden er en trolldomshanske.)

Dette har jeg gjort siden sist: 
Plottet er blitt bearbeidet, jeg har tatt bort karakterer og jeg har lagt til nye. Jeg har begynt å skrive boken på nytt. Eller, rettere sagt, jeg fletter lengre partier fra den tidligere bok # 1 sammen med et plott fra en bokidé jeg har tenkt på en god stund (Verden over Verden), og hvor Tobi Takina var hovedkarakteren. Det nye manuset er nå på 70 sider.

Jeg fant nemlig ut at plottet i Verden over Verden forholdsvis enkelt kunne flettes sammen med plottet i denne trilogien jeg har holdt på med en god stund.

Det føles deilig å "begynne på nytt". Jeg tror jeg på mange måter hadde kjørt meg litt fast i en grøft med hele prosjektet. Jeg håper (og tror) Tobi Takina kan hjelpe meg å få orden på historien, samt gi meg nytt pågangsmot. Jeg merker at jeg liker å skrive historien om denne karen.

Tobi Takina er løst basert på meg selv som trettenåring. Han er sjenert, blir litt hakket på på skolen, har en mor med angst, er en håpløs romantiker, er nysgjerrig og har store drømmer. Jeg tror at han vil bidra til å gi historien mer dybde. Den største forskjellen på Tobi og meg er vel at jeg drømte om andre verdener og fantastiske vesener, mens Tobi faktisk kommer fra nettopp en slik verden.

Målet er å bli ferdig med et førsteutkast av Verden over Verden # 1 rett over jul.

Under kan dere lese et utdrag fra det nyeste manuset ...




Kapittel 3: Tom Harald Rindertopps blogg

Det satte til å øse ned idet Tobi nådde Kanalbrua. Det var som om noen plutselig hadde skrudd på en foss. Det var bare det som manglet, tenkte han, før han bare gikk rolig videre. Han ville uansett bli gjennomvåt før han rakk å komme seg under tak. Var han heldig klarte han kanskje å pådra seg en forkjølelse også, slik at han slapp å gå på skolen når den begynte noen dager senere.

Han var nesten kommet helt over brua da han først fikk øye på ham. En høy, hengslete kar med en mørk lue på hodet og et teppe om skuldrene sto på andre sida av brua og så ut til å være på utkikk etter noe – eller kanskje noen. Tobi fikk følelsen av at fyren så rett på ham. Og da han kom litt nærmere den hengslete mannen, så han at det var manetspiseren, som hadde påstått at Tobi hadde nidingøye. Han så Tobi rett i øynene. Tobi nølte et øyeblikk. Det var ikke det at fyren virket så farlig. Han så snarere litt tomsete ut. Men noe ved blikket hans – det intense, sultne blikket fikk det til å knyte seg i magen til Tobi. Burde han snu?

«Hei! Du der!» ropte mannen, og vinket på ham.

Tobi begynte så smått å rygge vekk fra denne gærningen, som nå kom mot ham med raske, travende skritt. Men så stoppet mannen plutselig opp og kikket seg over skulderen. Han så ut til å prate med noen – noen Tobi ikke kunne se. Så var han altså sprø …

Mannen sendte Tobi nok et sulten blikk, og så løp han tilbake den veien han hadde kommet og forsvant inn bak et hushjørne.

Hva i all verden var det der? tenkte Tobi. Han var fortsatt litt skjelven i knærne, og han visste ikke om det var fordi han frøs eller fordi han var redd. Kanskje var det begge deler.

Han gikk raskt over brua, kikket rundt hjørnet mannen hadde forvunnet inn bak. Og da han ikke så noen tegn til ham, fortet han seg til nærmeste busstopp. Det fristet ikke lenger like mye å gå.

Huset til Tobi og familien lå helt nede ved vannet i Kjøpmannskjær. Det var stort og hvitt, og var omgitt av en hage på størrelse med en fotballbane. Familien hadde en liten privat skog på tomta og egen brygge, men til tross for alt dette følte Tobi seg fanget hver gang han gikk inn gjennom den store porten foran huset. Han var våt til skinnet og møkka lei av alt og alle.

Det så ikke ut til at moren hadde kommet hjem ennå. Han kunne i alle fall ikke se bilen hennes. Han så på klokken. Ett minutt over halv ti. Han pustet lettet ut. Avtalen var at Tobi senest skulle være hjemme halv ti, siden moren sluttet klokken ti på jobben. Da kunne hun være sikker på at Tobi var hjemme når hun kom hjem. Var han ikke det, visste han hva det innebar. Gråt og spetakkel. Han hatet når moren gråt på grunn av noe han hadde gjort. Faren hans hadde flere ganger sagt at det ikke var Tobi sin skyld at moren gråt, men det var likevel slik det føltes.

Moren til Tobi arbeidet omtrent ikke i det hele tatt. Bare en til to dager i uka. Hun satt som regel hjemme hele dagene, innerst i kroken i spisestua, borte ved peisen, der lyset ikke slapp til. Der satt hun ofte i flere timer, innhyllet i skyggene, med blikket festet på et punkt på veggen. Slik hadde det vært så lenge Tobi kunne huske. Han hadde aldri fått noen god forklaring på hvorfor hun var så trist og redd. Faren hans sa bare, at ´slik er det bare, og vi må forholde oss til det.´ Hvis han ikke hadde noe bedre svar å komme med, kunne han etter Tobi sin mening holde forklaringene sine for seg selv.

Faren til Tobi eide firmaet Takina Import AS, som han i likhet med familiens slott av et hus, store båter og luksuriøse biler, hadde arvet av farfaren til Tobi, som døde flere år før Tobi ble født. En dag kunne Tobi arve all denne rikdommen, men han ville ikke ha den ...

Margit, familiens hushjelp, måtte ha stått i vinduet og ventet på ham, for hun åpnet ytterdøra idet Tobi tråkket opp trappa fra parkeringsplassen. Hun ristet på hodet, men smilte vennlig mot ham, som alltid.

«Tobi da,» sa hun.

«Ja, jeg er våt. Jeg er fullt klar over det.» Tobi sparket av seg skoene i gangen og gikk inn i entreen.

«Hvor er sekken din, Tobi?»

«Borte.»

«Er det de bøllene fra skolen igjen?»

«Jeg har flere,» sa Tobi, og gikk direkte opp de to etasjene til rommet sitt.

Han angret seg med det samme for at han hadde vært så krass mot henne, når hun bare forsøkte å være snill. Margit var alltid bare snill ... Hun var som en bestemor for Tobi, og en mor også, for den saks skyld – mer enn hans egen mor maktet å være. Margit hadde bodd i huset og tatt seg av husarbeidet, hjulpet Tobi med lekser, og trøstet ham når det var som tyngst å være sønn av en mor med angst og en far som alltid var mer opptatt med seg og sitt enn han var av sin egen sønn. Hun hadde arbeidet for Tobi sin bestefar også, og faren til Tobi hadde bestemt at hun skulle få fortsette å arbeide for familien så lenge hun måtte ønske det. Tobi var veldig glad for at han hadde henne, og han håpet at hun visste det, selv om han ikke alltid klarte å vise det.

Rommet til Tobi var stort, men omtrent tomt for møbler. Han hadde en skrivepult i mørkt tre foran det store panoramavinduet i det innerste hjørnet. Senga hans sto plassert inntil veggen ved døra som ledet ut til balkongen, og han hadde et par bokhyller. Men ellers ingenting. Tobi likte å ha mye åpen plass å bevege seg på. Han tuslet ofte rundt der oppe og lot tankene vandre. Han fabulerte ofte om at han var en annen – en som var sterk og modig. Han var redd for å bli like fraværende og selvopptatt som faren, og han var også redd for at han kunne komme til å bli like engstelig og trist som moren. `Hva med å bare forbli deg selv?´ sa plutselig en stemme inne i hodet hans. Tror ikke det, tenkte Tobi. Han ønsket alt annet enn å måtte forbli en pinglete, nervøs kar resten av livet. Nei, han måtte forandre seg, skulle han noen gang kunne bli lykkelig. Men hvordan ville han egentlig være? Jeg vil være en som kan være trygg på seg selv, tenkte han, og sukket. Veien dit var så uendelig lang ...

Tobi satte seg ned ved skrivepulten sin og skrudde på dataen. Han åpnet nettleseren, og Googlet ordet Nidingøye. Han fikk opp flere treff. Han klikket på en link til en Wikipedia-artikkel.


Niding: æreløs person, usling; i en del dialekter også: gjerrig person. Norrønt nidingr er avledet av nid, stor skam, den verste form for hån, latterliggjøring. I lovene ble Nidingr brukt om en som var rammet av en fredløshetsstraff som ikke kunne sones.


Ja vel? Så Tobi hadde altså usling-øye? Hva ville det si? Tobi satte seg tilbake i stolen og stønnet. Mannen som hadde sagt dette hadde åpenbart bare vært gæren. Eller?

Han satte seg opp igjen, og klikket seg tilbake til Google-søket. Han bladde seg litt nedover søkeresultatene, inntil han fant en link til en blogg hvor det så ut til å stå noe om ordet nidingøye. Adressen var rindertoppstanker.blogspot.com.

Tobi bladde seg nedover siden, og det ble etter hvert klart for ham at denne bloggen enten ble drevet av en eller annen fantasy-forfatter eller en veldig paranoid og konspirasjonselskende type. Innleggene hadde titler som: «Tjomsers spisevaner. Har vi noe å lære?», «Entraenes svik – når skal de ta sitt ansvar på alvor?» og «Tellus og Paladrias fremtid står på spill! Våkn opp, folkens!» Innehaveren av bloggen kalte seg Tom Harald Rindertopp, og påsto at han var historiker og forsker. Tobi fant ingen bilder av denne Tom Harald. Kanskje var dette den gærne manetspiserens blogg?

Tobi vurderte et øyeblikk å gå ut fra bloggen, men da han fant innlegget med overskriften «Enhver med nidingøye bør melde seg snarest!», klarte han ikke å la være å lese videre.


Innlegg skrevet av Tom Harald Rindertopp

Enhver med nidingøye bør melde seg snarest!

Dette kan nok høres noe krast ut, det er jeg klar over, men jeg står like fullt ved utsagnet. Hadde bare ett individ med nidingøye stilt sine evner til disposisjon for en kort stund, ville vi ha kunnet finne Flammeporten, og dermed fått jaget Gregorus og Rigerian ut fra Paladria.

Det forundrer meg at entraene velger å holde to individer med nidingøye på hemmelig adresse, istedenfor å la dem få gjøre den jobben Paladria trenger at de skal gjøre: nemlig hive Rigerian og Gregorus tilbake til Tellus, der de kommer fra og hører hjemme! La entra-styrkene på Tellus ta seg av dem, la dem stille dem for retten. Våre entra-styrker viser i alle fall INGEN handlingskraft.

For lenge har Gregorus og Rigerian fått herje fritt. Det er på tide at de får som fortjent for den smerten de har påført oss alle!

Derfor er min oppfordring til deg, du som leser dette og vet at du har nidingøye – om du så befinner deg på Tellus: TA ANSVAR! Paladria og Tellus trenger din hjelp!


Pulsen til Tobi hadde gradvis økt mens han leste innlegget. Han forsto omtrent ingenting av det han hadde lest, men hadde likevel en ekkel følelse av at dette innlegget var myntet på ham. Hadde han virkelig nidingøye? Det hadde stått at en med nidingøye kunne ha vist vei til Flammeporten ... Hva slags port var liksom det?

Det hele begynte å bli litt for merkelig. Først denne havmannen, og nå dette ... Tobi visste ikke hva han skulle gjøre. Han turte ikke å fortelle det til noen. De ville tro han var sprø. Han pustet rolig i et forsøk på å senke pulsen. Slapp av, Tobi. Mannen på stranda var en sprø fyllik, og denne bloggen er sikkert skrevet av ham den også.

Fornuften hans sa at ingenting av det han hadde lest kunne ha sin rot i virkeligheten, men det var som om instinktene hans fortalte ham noe helt annet.

Og om noen dager ville han dessuten være et enkelt bytte, når han ble nødt til å gå på skolen. Han kjente etter om han merket noen tegn til å være forkjølet, men kjente til sin store skuffelse ingenting ... Hvorfor må feriene alltid gå så fort. Han ville bare legge seg med en gang, og helst aldri våkne igjen, men til sin store ergrelse kjente han nå magen rumle, og han så seg nødt til å gå ned for å finne noe å spise.

Bildar av Torje Rørstad: www.torjefoto.com