<![CDATA[Robert Botn - Blogg]]>Tue, 21 May 2013 00:34:35 -0800Weebly<![CDATA[Manus sendt inn til forlaget ...]]>Wed, 08 May 2013 11:35:31 GMThttp://www.robertbotn.com/1/post/2013/05/manus-sendt-inn-til-forlaget.html#denfølelsen, holdt jeg på å si ...

Har sendt manuset inn til forlaget. Fy søder, så skummelt å sende fra seg noe en har arbeidet med så lenge, og er så stolt av. Nå er det rett og slett bare å vente på svar. Blir det ja? Blir det nei? Blir det et "tja, kanskje med tiden"?

Ventetiden er skikkelig guffen. En prøver å fortsette som normalt, ikke tenke på at manuset nå blir gransket av en konsulent på forlaget - kanskje revet fullstendig i filler. Liker de det? Hater de det? Eller enda verre ... er de fullstendig likegyldige til det?

Nå har jeg sendt inn manus til forlag såpass mange ganger, at jeg nærmest regner med at de kommer til å si "jo da, mye fint her, men du er ikke helt fremme ennå ..."

Men tenk om de denne gangen hadde ringt, og sagt "Denne gangen traff du blink! Dette ønsker vi å gi ut!" Jeg mener selv at dette er det beste manuset jeg har skrevet - på alle måter. Så får vi se om forlaget er enige i det.

Det er rene torturen det greiene her - men når alt kommer til alt er det merkelig nok likevel verdt det. Jeg har innsett at jeg virkelig elsker å skrive historier. Det må jeg jo gjøre, når jeg utsetter meg for det her gang på gang.

La oss oppsummere ... Jeg er så spent at jeg knapt klarer å konsentrere meg om noe annet!]]>
<![CDATA[Manuset til "Tobi Takina og Nidingøyet" er ferdig]]>Thu, 02 May 2013 10:48:23 GMThttp://www.robertbotn.com/1/post/2013/05/manuset-til-tobi-takina-og-nidingyet-er-ferdig.htmlI går skrev jeg ferdig manuset til første roman i en planlagt serie om 13 år gamle Tobi Takina. Boka har fått tittelen Tobi Takina og Nidingøyet, og handlingen foregår delvis på jorda (Tønsberg/Nøtterøy), og delvis i den parallelle verdenen Paladria, nærmere bestemt på verdensøya Plagma.

Nå gjenstår det bare å lese en rask korrektur, før jeg sender manuset inn til forlaget. Forholdsvis spent på tilbakemeldingene denne gangen, da nærmere 70 prosent av manuset er splitter nytt. Hovedkarakteren er dessuten ny, og plottet har jammen gjennomgått en nokså kraftig ommøblering det også ... På mange måter et helt nytt prosjekt, altså.

Jeg er veldig fornøyd med resultatet, og nå gjenstår det bare å se om forlaget liker det, når jeg sender det inn om en uke eller to ...

Og for deg som lurer på hva boka handler om ...
Da havmannen Agatsi ved en tilfeldighet oppdager  at Tobi har nidingøye (evnen til å se nidinger og venduer, det vi på jorda kaller engler og demoner), blir han med ett svært så attraktiv for de to brødrene og trollmennene Gerwin og Rigerian, som er fanget på Paladria og ikke kan komme seg tilbake til jorda, annet enn gjennom Flammeporten: en portal laget av det samme åndelige materialet som nidinger og venduer består av, og som dermed kun kan lokaliseres av en med nidingøye.

Tobi blir tatt til fange av Agatsi, som vil ta ham med til sine mestere Gerwin og Rigerian. Han blir tatt med til planeten Paladria, hvor han makter å slippe unna, og så får hjelp av skogalven Moldir, entraen Pammo, og oppfinneren og trollmannen Tom Harald Rindertopp til å forberede seg på den dagen da han uunngåelig vil stå ansikt til ansikt med Gerwin og Rigerian, eller en eller flere av deres trofaste etterfølgere.

Sakte men sikkert forstår Tobi at han har større tilknytning til Paladria enn han kunne drømt om, og at flere av de han trudde han kjente så godt, ikke var de han trudde likevel.

Tobi Takina og Nidingøyet er en bok om å løsrive seg, om å måtte bli voksen litt for fort, og også om å ta ansvar for å disponere de gaver og talenter en er i besittelse av på riktig måte - selv om det til tider kan medføre å måtte ta noen svært vanskelige avgjørelser.]]>
<![CDATA[Nestekjærlighet er ingen følelse]]>Fri, 26 Oct 2012 08:03:38 GMThttp://www.robertbotn.com/1/post/2012/10/nestekjrlighet-er-ingen-flelse.html
Jeg har tenk litt over ordet nestekjærlighet. En viss mann som vandret omkring her på jorda for et par årtuseners siden (han het Jesus, og hadde svært så mye godt å komme med) ba oss elske vår neste som oss selv.

Du tenker kanskje at dette er en enkel – ja, kanskje også selvfølgelig regel å etterfølge. Vi skal selvfølgelig elske vår neste – naboen vår, kollegaen vår, kona vår –
slik vi elsker oss selv.

Jo da, en enkel regel å følge - om en da ikke befinner seg midt i en nedadgående spiral av destruktive tanker, både om seg selv og sine neste. Setter en seg selv lavt, og så elsker sin neste slik en ikke elsker seg selv, kan resultatet bli heller bedrøvelig.

Et viktig poeng i denne sammenhengen er dessuten at en nok ikke vil føle for å elske sin neste i det hele tatt, hvis en ikke setter pris på seg selv.

Men her kommer mitt OBS OBS! Mitt trekantede varseltegn med neonlys og store
blokkbokstaver: Nestekjærlighet er ikke en følelse – noe vi gir videre først når
vi føler oss bra, noe vi bare kan gi videre når vi synes vi er gode nok selv,
noe vi ikke gir bort før vi føler at vår neste virkelig trenger eller fortjener
det.

For at du skal kunne elske din neste på tross av at du føler deg elendig, er du avhengig av å vite at du er elsket til tross for dine feil og mangler. Og det er bare en som elsker oss betingelsesløst, og det er Gud. Bare når du forstår (ikke bare med hodet, men også i hjertet) at Gud elsker deg, vil du kunne elske din neste selv når de kanskje ikke fortjener det.

Det handler om å skifte fokus. Ikke se inn i deg selv, ikke hør på hva andre tenker og mener om deg - se opp (med "se opp" mener jeg; lytt - du vil vite hva du skal lytte etter når du først gjør det helhjertet), og hør på den eneste stemmen som kan tale virkelig sannhet inn i ditt liv; Guds stemme. Når du forstår at Gud elsker deg slik du er, vil det være enklere for deg å elske din neste, og du vil etter hvert også elske deg selv mer - noe som igjen vil føre til at du kan spre ektefølt kjærlighet, på tross av dine egne følelser; Guds kjærlighet.

Føler du deg ekstra bedriten i dag? Ja vel, det er en ærlig sak. Men ikke la det begrave din evne til å se din neste. For når du er langt nede er det bare gjennom Guds øyne at du kan se det som er elskverdig ved et annet menneske. Og når du så ser noe hos din neste som er elskverdig (noe som mest sannsynlig vil føre til at du parallelt ser det elskverdige hos deg selv), grip tak i dette, fokuser all din energi på dette og start så i det små; stein på stein. Et smil (om det så er snakk om et påklistret et), en liten hilsen til en du vet er ensom (om det så bare dreier seg om tre ord; "Tenker på deg"), en liten tjeneste. Tro meg; ballen vil raskt begynne å rulle, du vil orke mer for hver dag, og samtidig se mer og mer av det Gud elsker ved deg.

Banalt?
Nei. Livsnødvendig - både for deg og din neste.]]>
<![CDATA["Amerikanske guder" av Neil Gaiman]]>Thu, 18 Oct 2012 16:10:48 GMThttp://www.robertbotn.com/1/post/2012/10/amerikanske-guder-av-neil-gaiman.htmlPicture
Vendetta forlag fortsetter sin satsing på oversatt fantasy og sci-fi med en av mine absolutt største favoritter.

Bokas originaltittelen er "American Gods", og den ble utgitt første gang i 2001.

Da jeg leste på Vendetta sine nettsider at denne boka skulle komme ut på norsk i september, ble jeg først fra meg av begeistring, så litt skeptisk. Det er rart med det. Når en har lest en roman på originalspråket, kan en bli litt redd for at den norske versjonen ikke skal leve opp til forventningene. 

Jeg leste boka på engelsk for cirka åtte år siden, og siden den gang har den hatt en ekstra stjerne hos meg. Jeg har lest mye fantasy, men ikke mange bøker lever opp til Gaimans mesterverk om Shadow og den kommende kampen mellom de gamle gudene og de nye.

Jeg tror det er blandingen av reisen på tvers av det amerikanske kontinentet (alle stedene, alle folkene han møter på ferden), Gaimans evne til å skildre disse, og selvfølgelig det magiske aspektet. Måten Gaiman makter å skildre det overnaturlige på en måte som gjør det fullstendig troverdig - som om det var noe like naturlig som at vi spiser, sover og går på jobb. Blandingen av hverdagsrealisme og det guddommelige. Kanskje er det det jeg liker så godt. Det, og at Gaiman rett og slett er en mesterlig historieforteller - uavhengig av sjanger.

Jeg har nå lest omtrent halve den norske utgaven, og må si at jeg er gledelig overrasket. Oversetteren har gjort en god jobb, synes jeg. Det skal godt gjøre å fange Gaimans særegne stil, og pakke den inn i et norsk språk. Boka er så absolutt en god leseopplevelse på norsk også. Liker du ikke å lese engelske bøker, og kanskje har du aldri vært borti fantasy før? Ja, da er Amerikanske guder boka for deg. En myk inngang til fantasy-sjangeren, på norsk.

]]>
<![CDATA[Se hva alle andre gjør, og gjør så det motsatte.]]>Mon, 17 Sep 2012 17:23:02 GMThttp://www.robertbotn.com/1/post/2012/09/se-hva-alle-andre-gjr-og-gjr-s-det-motsatte.htmlHvordan skape kommunikasjon som skiller seg ut?

1. Se hva alle andre gjør.
2. Gjør det motsatte.

Dette er kanskje satt litt vel på spissen. Men jeg tror det ligger en sannhet i dette.

Jeg så nettopp en skateboardfilm med skateren PJ Ladd. Noe var annerledes ved den. Noe var forfriskende og gav klippet en ekstra dybde. Klippet var helt uten musikk.

Et enkelt grep kan gjøre en stor forskjell. Alle klipp fra skateboardfilmer jeg har sett tidligere har hatt en pumpende hip-hoprytme eller en hjernebankende metalllåt. Et klipp uten musikk skiller seg ut som noe minimalistisk og stilrent.

Alle lydene av hjulene mot afalten, truckene mot rekkverket, samt applausen og tilropene kom så tydelig frem, som om jeg selv var til stede der det skjedde.

Jeg leste en av kommentarene under klippet. Det sto noe slikt som dette: "I didn´t even notice there was no music untill the end. Then I said wow."]]>
<![CDATA[Første dag i I&M, og ny singel ...]]>Mon, 17 Sep 2012 16:48:56 GMThttp://www.robertbotn.com/1/post/2012/09/frste-dag-i-im-og-ny-singel.html
Og en ting til: bandet jeg spilte i da jeg bodde i Oslo, og som heter Plain, er ute med ny singel! Den må du stikke innom Itunes og kjøpe hvis du har noen kroner til overs! Digg rock er bra for hjertet! Singelen heter "Save your leaves". Hører du ekstra godt etter, vil du legge merke til meg på backup-vokal. Han som skriker i bakgrunnen. Så det ... PLAIN!!
Hadde første dagen i reklame- og PR-byrået I&M i dag. Dro hjemmefra med en forholdsvis spent følelse i magen, men igjen senket jeg raskt skuldrene i det samme jeg satte føttene innenfor døra. En artig velkomst, trivelige og behjelpelige medarbeidere, spennende arbeidsoppgaver og en god lunsj er tre ting som gjør at en tekstforfatter med nybegynnernerver føler seg velkommen inn i varmen!
]]>
<![CDATA[Si hei til Tobi Takina!]]>Sun, 26 Aug 2012 14:39:37 GMThttp://www.robertbotn.com/1/post/2012/08/si-hei-til-tobi-trinkel.htmlPicture
Tobi Takina
Alder: 13 år
Høyde: 1,63
Født: 29.07.99 T.t. (Tellus´ tidsregning)
Nåværende hjemsted: Nøtterøy på planeten Tellus.
Opprinnelig hjemsted: Sikara på planeten Paladria.
Andre opplysninger: Har Nidingøye.

Som jeg tidligere har nevnt, fikk jeg en tilbakemelding fra Gyldendal for en stund siden, som innebar at jeg måtte gjøre en god del forandringer før en eventuell utgivelse.

Og forandringer har det sannelig blitt. Jeg har i løpet av sommeren kuttet vekk de tre tidligere hovedkarakterene, og Tobi Trinkel er på saken i deres sted!

Navnet på trilogien har hatt flere arbeidstitler: Entraenes arv, Grensevokterne, Anselma. Arbeidstittelen er nå Verden over Verden, og bok en får navnet Nidingøye.

(Illustrasjonen på Tobis t-skjorte viser de to planetene Paladria og Tellus: to parallelle verdener. Hansken Tobi har på hånden er en trolldomshanske.)

Dette har jeg gjort siden sist: 
Plottet er blitt bearbeidet, jeg har tatt bort karakterer og jeg har lagt til nye. Jeg har begynt å skrive boken på nytt. Eller, rettere sagt, jeg fletter lengre partier fra den tidligere bok # 1 sammen med et plott fra en bokidé jeg har tenkt på en god stund (Verden over Verden), og hvor Tobi Takina var hovedkarakteren. Det nye manuset er nå på 70 sider.

Jeg fant nemlig ut at plottet i Verden over Verden forholdsvis enkelt kunne flettes sammen med plottet i denne trilogien jeg har holdt på med en god stund.

Det føles deilig å "begynne på nytt". Jeg tror jeg på mange måter hadde kjørt meg litt fast i en grøft med hele prosjektet. Jeg håper (og tror) Tobi Takina kan hjelpe meg å få orden på historien, samt gi meg nytt pågangsmot. Jeg merker at jeg liker å skrive historien om denne karen.

Tobi Takina er løst basert på meg selv som trettenåring. Han er sjenert, blir litt hakket på på skolen, har en mor med angst, er en håpløs romantiker, er nysgjerrig og har store drømmer. Jeg tror at han vil bidra til å gi historien mer dybde. Den største forskjellen på Tobi og meg er vel at jeg drømte om andre verdener og fantastiske vesener, mens Tobi faktisk kommer fra nettopp en slik verden.

Målet er å bli ferdig med et førsteutkast av Verden over Verden # 1 rett over jul.

Under kan dere lese et utdrag fra det nyeste manuset ...




Kapittel 3: Tom Harald Rindertopps blogg

Det satte til å øse ned idet Tobi nådde Kanalbrua. Det var som om noen plutselig hadde skrudd på en foss. Det var bare det som manglet, tenkte han, før han bare gikk rolig videre. Han ville uansett bli gjennomvåt før han rakk å komme seg under tak. Var han heldig klarte han kanskje å pådra seg en forkjølelse også, slik at han slapp å gå på skolen når den begynte noen dager senere.

Han var nesten kommet helt over brua da han først fikk øye på ham. En høy, hengslete kar med en mørk lue på hodet og et teppe om skuldrene sto på andre sida av brua og så ut til å være på utkikk etter noe – eller kanskje noen. Tobi fikk følelsen av at fyren så rett på ham. Og da han kom litt nærmere den hengslete mannen, så han at det var manetspiseren, som hadde påstått at Tobi hadde nidingøye. Han så Tobi rett i øynene. Tobi nølte et øyeblikk. Det var ikke det at fyren virket så farlig. Han så snarere litt tomsete ut. Men noe ved blikket hans – det intense, sultne blikket fikk det til å knyte seg i magen til Tobi. Burde han snu?

«Hei! Du der!» ropte mannen, og vinket på ham.

Tobi begynte så smått å rygge vekk fra denne gærningen, som nå kom mot ham med raske, travende skritt. Men så stoppet mannen plutselig opp og kikket seg over skulderen. Han så ut til å prate med noen – noen Tobi ikke kunne se. Så var han altså sprø …

Mannen sendte Tobi nok et sulten blikk, og så løp han tilbake den veien han hadde kommet og forsvant inn bak et hushjørne.

Hva i all verden var det der? tenkte Tobi. Han var fortsatt litt skjelven i knærne, og han visste ikke om det var fordi han frøs eller fordi han var redd. Kanskje var det begge deler.

Han gikk raskt over brua, kikket rundt hjørnet mannen hadde forvunnet inn bak. Og da han ikke så noen tegn til ham, fortet han seg til nærmeste busstopp. Det fristet ikke lenger like mye å gå.

Huset til Tobi og familien lå helt nede ved vannet i Kjøpmannskjær. Det var stort og hvitt, og var omgitt av en hage på størrelse med en fotballbane. Familien hadde en liten privat skog på tomta og egen brygge, men til tross for alt dette følte Tobi seg fanget hver gang han gikk inn gjennom den store porten foran huset. Han var våt til skinnet og møkka lei av alt og alle.

Det så ikke ut til at moren hadde kommet hjem ennå. Han kunne i alle fall ikke se bilen hennes. Han så på klokken. Ett minutt over halv ti. Han pustet lettet ut. Avtalen var at Tobi senest skulle være hjemme halv ti, siden moren sluttet klokken ti på jobben. Da kunne hun være sikker på at Tobi var hjemme når hun kom hjem. Var han ikke det, visste han hva det innebar. Gråt og spetakkel. Han hatet når moren gråt på grunn av noe han hadde gjort. Faren hans hadde flere ganger sagt at det ikke var Tobi sin skyld at moren gråt, men det var likevel slik det føltes.

Moren til Tobi arbeidet omtrent ikke i det hele tatt. Bare en til to dager i uka. Hun satt som regel hjemme hele dagene, innerst i kroken i spisestua, borte ved peisen, der lyset ikke slapp til. Der satt hun ofte i flere timer, innhyllet i skyggene, med blikket festet på et punkt på veggen. Slik hadde det vært så lenge Tobi kunne huske. Han hadde aldri fått noen god forklaring på hvorfor hun var så trist og redd. Faren hans sa bare, at ´slik er det bare, og vi må forholde oss til det.´ Hvis han ikke hadde noe bedre svar å komme med, kunne han etter Tobi sin mening holde forklaringene sine for seg selv.

Faren til Tobi eide firmaet Takina Import AS, som han i likhet med familiens slott av et hus, store båter og luksuriøse biler, hadde arvet av farfaren til Tobi, som døde flere år før Tobi ble født. En dag kunne Tobi arve all denne rikdommen, men han ville ikke ha den ...

Margit, familiens hushjelp, måtte ha stått i vinduet og ventet på ham, for hun åpnet ytterdøra idet Tobi tråkket opp trappa fra parkeringsplassen. Hun ristet på hodet, men smilte vennlig mot ham, som alltid.

«Tobi da,» sa hun.

«Ja, jeg er våt. Jeg er fullt klar over det.» Tobi sparket av seg skoene i gangen og gikk inn i entreen.

«Hvor er sekken din, Tobi?»

«Borte.»

«Er det de bøllene fra skolen igjen

«Jeg har flere,» sa Tobi, og gikk direkte opp de to etasjene til rommet sitt.

Han angret seg med det samme for at han hadde vært så krass mot henne, når hun bare forsøkte å være snill. Margit var alltid bare snill ... Hun var som en bestemor for Tobi, og en mor også, for den saks skyld – mer enn hans egen mor maktet å være. Margit hadde bodd i huset og tatt seg av husarbeidet, hjulpet Tobi med lekser, og trøstet ham når det var som tyngst å være sønn av en mor med angst og en far som alltid var mer opptatt med seg og sitt enn han var av sin egen sønn. Hun hadde arbeidet for Tobi sin bestefar også, og faren til Tobi hadde bestemt at hun skulle få fortsette å arbeide for familien så lenge hun måtte ønske det. Tobi var veldig glad for at han hadde henne, og han håpet at hun visste det, selv om han ikke alltid klarte å vise det.

Rommet til Tobi var stort, men omtrent tomt for møbler. Han hadde en skrivepult i mørkt tre foran det store panoramavinduet i det innerste hjørnet. Senga hans sto plassert inntil veggen ved døra som ledet ut til balkongen, og han hadde et par bokhyller. Men ellers ingenting. Tobi likte å ha mye åpen plass å bevege seg på. Han tuslet ofte rundt der oppe og lot tankene vandre. Han fabulerte ofte om at han var en annen – en som var sterk og modig. Han var redd for å bli like fraværende og selvopptatt som faren, og han var også redd for at han kunne komme til å bli like engstelig og trist som moren. `Hva med å bare forbli deg selv?´ sa plutselig en stemme inne i hodet hans. Tror ikke det, tenkte Tobi. Han ønsket alt annet enn å måtte forbli en pinglete, nervøs kar resten av livet. Nei, han måtte forandre seg, skulle han noen gang kunne bli lykkelig. Men hvordan ville han egentlig være? Jeg vil være en som kan være trygg på seg selv, tenkte han, og sukket. Veien dit var så uendelig lang ...

Tobi satte seg ned ved skrivepulten sin og skrudde på dataen. Han åpnet nettleseren, og Googlet ordet Nidingøye. Han fikk opp flere treff. Han klikket på en link til en Wikipedia-artikkel.


Niding: æreløs person, usling; i en del dialekter også: gjerrig person. Norrønt nidingr er avledet av nid, stor skam, den verste form for hån, latterliggjøring. I lovene ble Nidingr brukt om en som var rammet av en fredløshetsstraff som ikke kunne sones.


Ja vel? Så Tobi hadde altså usling-øye? Hva ville det si? Tobi satte seg tilbake i stolen og stønnet. Mannen som hadde sagt dette hadde åpenbart bare vært gæren. Eller?

Han satte seg opp igjen, og klikket seg tilbake til Google-søket. Han bladde seg litt nedover søkeresultatene, inntil han fant en link til en blogg hvor det så ut til å stå noe om ordet nidingøye. Adressen var rindertoppstanker.blogspot.com.

Tobi bladde seg nedover siden, og det ble etter hvert klart for ham at denne bloggen enten ble drevet av en eller annen fantasy-forfatter eller en veldig paranoid og konspirasjonselskende type. Innleggene hadde titler som: «Tjomsers spisevaner. Har vi noe å lære?», «Entraenes svik – når skal de ta sitt ansvar på alvor?» og «Tellus og Paladrias fremtid står på spill! Våkn opp, folkens!» Innehaveren av bloggen kalte seg Tom Harald Rindertopp, og påsto at han var historiker og forsker. Tobi fant ingen bilder av denne Tom Harald. Kanskje var dette den gærne manetspiserens blogg?

Tobi vurderte et øyeblikk å gå ut fra bloggen, men da han fant innlegget med overskriften «Enhver med nidingøye bør melde seg snarest!», klarte han ikke å la være å lese videre.


Innlegg skrevet av Tom Harald Rindertopp

Enhver med nidingøye bør melde seg snarest!

Dette kan nok høres noe krast ut, det er jeg klar over, men jeg står like fullt ved utsagnet. Hadde bare ett individ med nidingøye stilt sine evner til disposisjon for en kort stund, ville vi ha kunnet finne Flammeporten, og dermed fått jaget Gregorus og Rigerian ut fra Paladria.

Det forundrer meg at entraene velger å holde to individer med nidingøye på hemmelig adresse, istedenfor å la dem få gjøre den jobben Paladria trenger at de skal gjøre: nemlig hive Rigerian og Gregorus tilbake til Tellus, der de kommer fra og hører hjemme! La entra-styrkene på Tellus ta seg av dem, la dem stille dem for retten. Våre entra-styrker viser i alle fall INGEN handlingskraft.

For lenge har Gregorus og Rigerian fått herje fritt. Det er på tide at de får som fortjent for den smerten de har påført oss alle!

Derfor er min oppfordring til deg, du som leser dette og vet at du har nidingøye – om du så befinner deg på Tellus: TA ANSVAR! Paladria og Tellus trenger din hjelp!



Pulsen til Tobi hadde gradvis økt mens han leste innlegget. Han forsto omtrent ingenting av det han hadde lest, men hadde likevel en ekkel følelse av at dette innlegget var myntet på ham. Hadde han virkelig nidingøye? Det hadde stått at en med nidingøye kunne ha vist vei til Flammeporten ... Hva slags port var liksom det?

Det hele begynte å bli litt for merkelig. Først denne havmannen, og nå dette ... Tobi visste ikke hva han skulle gjøre. Han turte ikke å fortelle det til noen. De ville tro han var sprø. Han pustet rolig i et forsøk på å senke pulsen. Slapp av, Tobi. Mannen på stranda var en sprø fyllik, og denne bloggen er sikkert skrevet av ham den også.

Fornuften hans sa at ingenting av det han hadde lest kunne ha sin rot i virkeligheten, men det var som om instinktene hans fortalte ham noe helt annet.

Og om noen dager ville han dessuten være et enkelt bytte, når han ble nødt til å gå på skolen. Han kjente etter om han merket noen tegn til å være forkjølet, men kjente til sin store skuffelse ingenting ... Hvorfor må feriene alltid gå så fort. Han ville bare legge seg med en gang, og helst aldri våkne igjen, men til sin store ergrelse kjente han nå magen rumle, og han så seg nødt til å gå ned for å finne noe å spise.

]]>
<![CDATA["Trailer" for kommende singel fra bandet mitt PLAIN]]>Thu, 31 May 2012 09:38:19 GMThttp://www.robertbotn.com/1/post/2012/05/trailer-for-kommende-singel-fra-bandet-mitt-plain.htmlHan kjekke karen som sitter og spiller bass i starten der, det er meg. Plain kommer veldig snart med første singel. Første mix er allerede gjort :)
]]>
<![CDATA[Og slik ble mitt intervju med China Miéville seendes ut.]]>Thu, 31 May 2012 07:47:32 GMThttp://www.robertbotn.com/1/post/2012/05/og-slik-ble-mitt-intervju-med-china-miville-seendes-ut.html
Bildar av Torje Rørstad: www.torjefoto.com
]]>
<![CDATA[Novellen min, illustrert av Susanne Bergø.]]>Thu, 31 May 2012 07:44:55 GMThttp://www.robertbotn.com/1/post/2012/05/novellen-min-illustrert-av-susanne-berg.html]]>