Robert Botn

Jeg har tenk litt over ordet nestekjærlighet. En viss mann som vandret omkring her på jorda for et par årtuseners siden (han het Jesus, og hadde svært så mye godt å komme med) ba oss elske vår neste som oss selv.

Du tenker kanskje at dette er en enkel – ja, kanskje også selvfølgelig regel å etterfølge. Vi skal selvfølgelig elske vår neste – naboen vår, kollegaen vår, kona vår –
slik vi elsker oss selv.

Jo da, en enkel regel å følge - om en da ikke befinner seg midt i en nedadgående spiral av destruktive tanker, både om seg selv og sine neste. Setter en seg selv lavt, og så elsker sin neste slik en ikke elsker seg selv, kan resultatet bli heller bedrøvelig.

Et viktig poeng i denne sammenhengen er dessuten at en nok ikke vil føle for å elske sin neste i det hele tatt, hvis en ikke setter pris på seg selv.

Men her kommer mitt OBS OBS! Mitt trekantede varseltegn med neonlys og store
blokkbokstaver: Nestekjærlighet er ikke en følelse – noe vi gir videre først når
vi føler oss bra, noe vi bare kan gi videre når vi synes vi er gode nok selv,
noe vi ikke gir bort før vi føler at vår neste virkelig trenger eller fortjener
det.

For at du skal kunne elske din neste på tross av at du føler deg elendig, er du avhengig av å vite at du er elsket til tross for dine feil og mangler. Og det er bare en som elsker oss betingelsesløst, og det er Gud. Bare når du forstår (ikke bare med hodet, men også i hjertet) at Gud elsker deg, vil du kunne elske din neste selv når de kanskje ikke fortjener det.

Det handler om å skifte fokus. Ikke se inn i deg selv, ikke hør på hva andre tenker og mener om deg - se opp (med "se opp" mener jeg; lytt - du vil vite hva du skal lytte etter når du først gjør det helhjertet), og hør på den eneste stemmen som kan tale virkelig sannhet inn i ditt liv; Guds stemme. Når du forstår at Gud elsker deg slik du er, vil det være enklere for deg å elske din neste, og du vil etter hvert også elske deg selv mer - noe som igjen vil føre til at du kan spre ektefølt kjærlighet, på tross av dine egne følelser; Guds kjærlighet.

Føler du deg ekstra bedriten i dag? Ja vel, det er en ærlig sak. Men ikke la det begrave din evne til å se din neste. For når du er langt nede er det bare gjennom Guds øyne at du kan se det som er elskverdig ved et annet menneske. Og når du så ser noe hos din neste som er elskverdig (noe som mest sannsynlig vil føre til at du parallelt ser det elskverdige hos deg selv), grip tak i dette, fokuser all din energi på dette og start så i det små; stein på stein. Et smil (om det så er snakk om et påklistret et), en liten hilsen til en du vet er ensom (om det så bare dreier seg om tre ord; "Tenker på deg"), en liten tjeneste. Tro meg; ballen vil raskt begynne å rulle, du vil orke mer for hver dag, og samtidig se mer og mer av det Gud elsker ved deg.

Banalt?
Nei. Livsnødvendig - både for deg og din neste.

Sommeren før jeg begynte på forfatterstudiet i Bø i 2005, hadde jeg det ikke helt supert. Følte livet var litt kinkig - tenkte voldsomt mye. Så jeg kom frem til at jeg skulle skrive hundre tekster på hundre dager. Jeg kalte prosjektet "Fragmenter". En tekst hver dag. Kunne handle om alt mellom himmel og jord. Tanken var å skrive ut alle de slitsomme tankene jeg gikk og grublet på. Tankene gikk i sirkel. Samme greiene om og om igjen. Så jeg begynte å skrive. Hadde ikke noe å si hvor banalt "dagens tema" var. Skrev det som kom. Hadde ingen tanker om at dette skulle bli skjønnlitteratur. Målet var å få renset systemet litt.

Så jeg ønsker å videreformidle dette tipset til deg. Går du og grubler mye, så sett deg ned og skriv det ut. Fantastisk terapi. Jeg skrev hundre tekster. Men trenger du bare å skrive ti eller tretti, så skriv ti eller tretti. Alt jeg veit, er at jeg ble ferdig med endel slitsomme tankerekker. Og hver gang tankene er på vei inn i en av disse blindgatene nå, så vrir jeg bare på rattet og styrer unna.


Under følger noen korte utdrag fra disse tekstene. Og helt nederst i innlegget ser du noen bilder og noe tekst som jeg åpnet og avsluttet med. Ikke snakk om store tanker. Bare helt ordinære tanker. Slike som vi alle kan tenke innimellom. Men får en dem ned på papiret, slipper en at de ligger og forpester "tankegangen".

1.
Han tenkte: Det er bare jeg som virkelig eksisterer. Alt omkring meg er kulisser for mitt egosentriske jeg. Alt er laget av luft og mine egne fantasier, og sjela mi svømmer helt alene i et stort basseng og fantaserer om en verden den skulle ønske eksisterte.

2.
Han tenkte: Det er ikke til å komme bort ifra, uansett hvordan en vrir og vender på det, at alle til syvende og sist er helt alene i denne verden. Sjelene våre er fanget inne i døende kropper og kan aldri berøre hverandre. Vi kan få nære venner eller innlede forhold, og tro at det fører sjelene våre tettere sammen, men de er fortsatt atskilt fra hverandre og helt alene. Den dagen vi dør kommer sjela til å forlate kroppen, uansett om vi er i et forhold eller ikke. Og først da, kan hende, kan vi bli ett med et annet menneske?

14.
Du må finne deg selv, sa folk til meg. Jeg lette så hardt at jeg glemte meg selv oppi det hele.

16.
Jeg må være voldsomt stor som rommer så mange tanker, minner, følelser, fremtidshåp og drømmer. Og alle andre er like store som meg. Jeg kommer aldri til å svømme over Atlanterhavet. På samme måte vil jeg aldri bli fullt ut kjent med noe annet menneske. Men er jeg heldig, vil jeg vasse i strandkanten hos mange fantastiske mennesker.


Vi kaller det meningsløst.
Vi kaller det Jesus.
Vi kaller det en reise.
Vi kaller det kort.
Vi kaller det langt.
Vi kaller det evig.
Vi kaller det smerte.
Vi kaller det en gåte.
Vi kaller det kunst.
Vi kaller det `Mens vi venter´.
Vi kaller det `Før en blir seksti´.
Vi kaller det `Etter en blir seksti´. 
Vi kaller det et spill.
Vi kaller det første omgang.
Vi kaller det en læringsprosess.
Vi kaller det et oppdrag.
Vi kaller det bortkastet.
Vi kaller det urettferdig.
Vi kaller det kjærlighet.
Vi kaller det `Venner og kjære´.
Vi kaller det `Da jeg var ung´.
Vi kaller det `Fotball.
Vi kaller det `Til hjertet slutter å slå´.
Vi kaller det `Fra krybbe til grav´.

Å si "Jeg er en kristen" i 2012 kan få endel mennesker til å heve øyenbrynene i skepsis og riste smått på hodet.

Vel, jeg kaller meg en kristen. Jeg har ikke alltid gjort det. Frem til jeg var 13-14 år gammel kalte jeg meg en kristen - det falt seg naturlig på bakgrunn av oppvekst og vennekrets. Fra jeg var 15-22 år var jeg i forskjellig grad en slags agnostiker - i sterk opposisjon til enhver form for karismatisk forkynnelse og atferd. I dag, 28 år gammel, kaller jeg meg en kristen - men jeg er LANGT fra ferdig med å stille spørsmål. Det å kunne tvile er selve grunnlaget for min tro. Og det vil det nok alltid være.

Jeg kaller meg altså ikke en kristen med utpreget enkelhet. Med det å si noe slikt følger det jo endel konnotasjoner som jeg ikke er særlig ivrig etter å ha "klistret" til min person. Jeg tenker selvfølgelig på "kristnes" korstog i Jesu navn, diverse overgrepssaker, hekseprosessene, halleluja-stempelet, det at en som kristen "stiller seg over" alle andre, at kristne er naive / ikke vet bedre, at kristne har et negativt syn på livet og verden, at det å være kristen dreier seg om at mange ting IKKE er lov.

Når det er sagt, er jeg nå kommet til et sted hvor slike konnotasjoner ikke lenger plager meg noe nevneverdig. For ved å si at jeg er en kristen sier jeg ikke (som mange kan se ut til å tro) at jeg godkjenner alt som er blitt gjort (og som i dag blir gjort) i Jesu navn. Nei, jeg har innsett at jeg kan kalle meg en kristen på tross av alle disse feilskjærene; fordi det å være en kristen ikke dreier seg om alt alle andre har gjort i kristendommens navn - det får de ta på sin kappe. Når jeg kaller meg en kristen, sier jeg at jeg tror på det Jesus sa; om seg selv, om verden og om livet som følger etter dette livet. Akkurat hvordan det livet kommer til å utarte seg aner jeg ikke - og det kan etter min mening ingen andre påstå å vite, heller. Er det snakk om evig liv, som i "til evig tid" eller om "evig med liv" - altså noe vi kan ta del i allerede nå, og som vi også vil kunne ta del i etter at sjela forlater kroppen?

Når jeg i 2012 ser tilbake på de ugjerninger som er blitt gjort i kristendommens navn opp gjennom historien, ser jeg ikke på de som har begått disse som kristne i det hele tatt. Hvorfor? Vel, det burde være åpenbart: Fordi en ved å kalle seg kristen, sier at en ønsker å følge Jesu eksempel. Og Jesus kom i fred, han tvang ikke folk til å tro på ham med sverd i hånd; Jesus var kjærlig mot mennesker, han slo dem ikke og misbrukte dem ikke; Jesus var ingen halleluja-kristen, han var ikke kristen i det hele tatt - han var en jøde, og han var dønn ærlig, kunne bli sint (når urett ble begått) og han elsket ALLE (til og med sin fiender).

Altså: "Jeg er en kristen" betyr at jeg er en som tror på vitnesbyrdet om og av Kristus som min frelser. Jeg sier ikke (langt der i fra) at jeg har knekt koden omkring hele mysteriet med denne Jesus, Guds sønn. Og det kommer jeg nok heller aldri til å gjøre. Men jeg velger (inntil et alternativ jeg finner større åndelig og intellektuell ro for måtte melde seg) å tro at Jesus fortalte om en åndelig virkelighet som vi ikke kan forstå - men som vi like fullt kan erfare. Jeg ser nemlig på tro som det motsatte av det å forstå - men ikke dermed sagt at jeg mener tro og fornuft står i strid med hverandre. Viktig å skjelne her.

Jeg ønsker å fremstå som en ekte, ærlig og nestekjærlig kristen, som ikke fordømmer noen, men som elsker ALLE like høyt - slik Jesus ba oss (og da ikke bare vi kristne, men alle mennesker) gjøre. Jeg er ikke i noen posisjon til å stille meg til dommer over noen annen, slik heller ingen andre kan stille seg til dommer over meg. Enhver bør gjøre det en oppriktig mener er av det gode (om en da ikke mener at en gjør en god gjerning ved å ta livet av noen eller stjele en bil, selvfølgelig). Bruk fornuften. Som kristen tror en (som alle andre) at en har en fornuft som kan hjelpe en å skille mellom rett og galt.

En innvending en ofte hører mot kristne er at vi ikke står til ansvar for det gale vi har gjort, at vi har en hvilepute i Jesu frelsergjerning. Men det er da ikke det frelsen går ut på: Jesus er ikke kristnes "unnskyldning" - vi har ikke en formynder i Jesus Kristus, som gjør oss uten ansvar for gale handlinger. Frelsen handler om at Gud valgte å bli menneske for å gjenopprette kontakten med en menneskeslekt som hadde valgt å vende ham ryggen - for å igjen kunne få en relasjon til alle mennesker (Jeg veit, gir ingen mening - nettopp derfor sier jeg at tro og fornuft er to vidt forskjellige ting: Tro er en form for åndelig fornuft som "forstår" det hjerne vår ikke klarer å gripe.) Jesus tok på seg straffen for vår skyld (å begjære verden mer enn Gud), ikke vår strafferettslige skyld i verdslig forstand. Alle mennesker (både kristne, ateister, agnostikere, muslimer og hinduer) har selvfølgelig det samme ansvaret for å gjøre det som er etisk rett; å følge sitt lands lover - samt elske hverandre. Så frelsen dreier seg altså om en annen type "skyld" enn verdslige feilskjær. Nettopp derfor er det at gjerninger ikke gjør at en blir frelst (ja, av tro bør det følge gode gjerninger, som en naturlig konsekvens - men det er ikke noe premiss for å kunne ha en relasjon (et evig liv) med Gud. Troen alene fører oss inn i en relasjon med Gud. Troen er bindeleddet mellom det naturlige og det overnaturlige - uten den "ser" vi ikke Gud, og hvordan kan vi da være i en relasjon med "ham"?

Jeg søker fremdeles svar. Det kommer jeg til å gjøre så lenge ikke alle brikker er på plass. Og vil alle brikkene noensinne falle på plass? Neppe. Men en tro som ikke består om jeg så overøser den med kritiske spørsmål er ikke en tro jeg er interessert i å ha. Jeg MÅ kunne stille spørsmål ved trosspørsmål - det er det som gir drivstoff til troa mi.

Som Descartes sa (parafrasert): Hvordan kan jeg vite at jeg er til? Jo, fordi jeg tenker. Jeg setter alt annet i tvil, men en eneste ting vet jeg: AT jeg tviler på at jeg er til - dermed tenker jeg og er jeg til. Litt på samme måte finner jeg en visshet om at jeg faktisk er en kristen ved å tvile - da erkjenner jeg at det finnes noe å tvile på. Og dermed eksisterer det (for meg, om ikke annet).

Og tar jeg da, som Descartes, utgangspunkt i tvilen (og setter spørsmålstegn ved ting), vil jeg (tror jeg) gradvis komme frem til nogenlunde sikre sannheter. Subjektive sannheter, ja - men så er det da den subjektive (spesielle) åpenbaringen som er viktigst i min tro - slik den er det i alles tro: "Hvordan opplever jeg Gud?" AT Gud eksisterer kan sees på som en objektiv sannhet (en allmenn åpenbaring), men hvordan Gud er opplever vi forskjellig (gjennom spesiell åpenbaring).

Jeg har tvilt (en hel masse!) og jeg tviler vel på en god del fremdeles, og nettopp gjennom min tvil har jeg kunnet skrelle vekk alt det overfladiske ved kristendommen i 2012 (fancy lovsang, lys og fete lydanlegg, store menighetsbygg, leirer, åndelige "boot-camps",  og andre introverte sysler) - og funnet frem til det jeg mener er kjernen i kristendommen:

Gud er over og utenfor alt menneskeskapt og "han" elsker oss. Derfor kom "han" til oss (ikledde seg kjøtt og blod) for å vise oss hvordan "han" hadde sett for seg at menneskene skulle behandle hverandre. Og gjennom å bli menneske, minnet "han" oss på at vi er fullt og helt avhengige av "ham". Det at vi lever er "hans" fortjeneste, det at verden (og vi) fortsetter å eksistere i 2012 er en gave. Gud eksisterer ikke i kirkerom, i tradisjoner, i bibeltekster eller i lovsang - Gud eksisterte før ethvert mennske var til, og han vil eksistere etter at hele verden ikke lenger er til.

Som kristen bør en ikke (med skylapper på) ha "himmelen" som mål - og dermed glemme livet en er blitt gitt, og alle medmennesker i samme slengen. Nei, målet for en kristen bør snarere være å bringe en smak av himmel ned på jorda. Leve her og nå - se sin neste. DA vil kanskje ikke kristne lenger ha dette stempelet på seg som "en gjeng som har mest fokus på seg selv og sitt", men snarere som en gruppe mennesker med fokus på sin neste og det de måtte trenge. Altså selve kjernen i Jesu lære: "Elsk din neste som deg selv." Dette budet bør ALLE følge - ikke bare kristne. Greit nok; kristne bør kanskje leve opp til nestekjærlighetsbudet for kredibilitetens skyld, men samtidig er det ikke slik at kristne har noe større ansvar for å elske sin neste enn alle andre. "Folk flest" kan ikke lene seg tilbake, og tenke at det "nestekjærlighets-greiene" får de kristne ta seg av. For - og dette er viktig - kristne svikter like ofte som alle andre. Så hvis ansvaret skal ligge på de kristne, vil verden bli et kjipt sted å være. Det er sannheten: mange kristne er mer opptatt av å "bade seg i gudsnærvær" enn av å elske sin neste. Kristne er like egoistiske og feilbarlige som enhver annen - ikke la noen lure deg til å tro noe annet. Nettopp derfor er det at en som kristen både ser til og klynger seg til Jesus - fordi en er et svakt menneske i behov av en læremester som kan vise vei.

Det som måtte komme etter livet, har jeg ingen voldsom formening om. Gud får ta seg av den biten. Inntil videre konsentrerer jeg meg om å glede meg over livet jeg har fått, om å elske folka omkring meg, og om å prøve å finne ut hvordan "himmel" og jord egentlig henger sammen.

Mer kan jeg ikke gjøre.


Et notat til slutt:
Grunnen til at jeg setter himmelen og han / ham (når det er snakk om Gud) i hermetegn, er at jeg har store problemer med å se på "himmelen" som et konkret sted i fysisk forstand og på Gud som en han. Jeg tror vi ikke kan forstå det transcendente - derfor fungerer "han" og "himmelen" forsåvidt greit som bilder på det overnaturlige, men ikke som noe mer. Det som kommer etter døden blir så fullstendig annerledes at vi ikke kan beskrive det med ord.

I et utall debatter og diskusjoner (særlig de som dreier seg om religion og livssyn) har jeg sett en utpreget tendens til at det blir "oss" mot "dem". Kristne MOT ateister, muslimer MOT anti-islamister. Når en er veldig uenig i en sak, og det dreier seg om noe veldig personlig, er det spesielt lett å ha "storebror" bak seg. Det er lettere å forkjempe et ståsted ut ifra en grupperings/religions mening, enn ut ifra egne, subjektive meninger. Selvfølgelig føles dette tryggest. Men folk tør ofte ikke ta sine private meninger med i enkelte debatter, tør ikke å tenke selvstendig, men støtter seg til det andre har sagt og ment. Selvfølgelig bør en støtte seg til andre til en viss grad (for eksempel i spørsmål omhandlende vitenskap, hellige skrifter og politikk). Men jeg ønsker å oppfordre alle som leser dette til å tenke selv i så stor grad som overhodet mulig, og så heller etterprøve dette opp mot sitt livssyn / sine fordommer i etterkant. Da tror jeg de virkelige meningene kommer frem, og at de gode konklusjonene blir nådd.


Men altså, mine 10 grunnregler for en god diskusjon. Regler jeg mener kan være ålreite redskaper for alle og enhver:

1. Tenk selvstendig / våg deg "utenfor boksen". Våg å mene det du kanskje tenker er uakseptable meninger i visse kretser. Vær ærlig. Det er en viktig nøkkel for å få en god diskusjon. Og bare slik kommer en frem til hva en faktisk mener. Når en sier noe, kjenner en raskt om en faktisk mener det eller ikke. Våg.
2. Har du ikke noe fornuftig å si, så hold kjeft. Ikke tving frem en mening om absolutt alt. Det er lov å ikke vite alt. Og et teit utsagn svekker bare din sak. Sier du ingenting, fremstår du heller ettertenksom / "hevet over slik latterlig kritikk". Ta heller diskusjonen i en annen retning.
3. Vær innstilt på at det er greit om du endrer ståsted etter endt diskusjon - dersom bevistyngden er overbevisende, selvfølgelig. Det viktigste er vel tross alt at sannheten skal frem?
4. Vær innstilt på å lære! Du vet ikke alt. Og dessuten vinner du mer på å godta det som kan være bra ved et annet livssyn / en annen tilnærming til problemet. Let heller etter gullkornene i den andres meninger, enn å avfeie brått og kontant. Da fremstår du trangsynt.
5. Legg fordommene igjen ved døra. Se "motstanderen" din som et medmenneske: ikke som en muslim, en kristen eller en buddhist. Vi har ofte mer til felles enn vi tror.
6. Anerkjenn den / de du diskuterer med, samt deres meninger. Men det betyr ikke at du må være enig. Langt der ifra. Ikke gå for mye på kompromiss med deg selv. Likevel styrker det din posisjon i diskusjonen å anerkjenne den andre part - gjør det gjerne med et smil. Og dessuten blir ofte konklusjonen enklere å leve med for begge parter, dersom begge parter anerkjenner hverandre.
7. Lytt. Hør godt etter på det som sies, så du holder deg til det som er saken for hånd, og slik at du kan stille gode spørsmål tilbake.
8. Behold roen / ikke stress. Det er som regel ikke snakk om liv og død. Og klarer du å huske det, tenker du mest sannsynlig klarere. Dessuten, det verste som kan skje er at du taper diskusjonen. Det kommer alltids en runde nummer to. Noen ganger har rett og slett den andre part bedre argumenter. Da har du lært noe nytt denne dagen også. Og enkelte ganger er det ikke snakk om at en part skal vinne og en annen tape. Noen ganger skal en komme til enighet (for eksempel i en dialog).
9. Ikke innta offerrollen / ikke "ta det personlig". Still heller kritiske spørsmål tilbake. Og tar du motargumenter personlig, er diskusjonen allerede tapt. Prøv å holde følelsene utenfor - se objektivt på saken. En bør heller ikke innta "pitbull-rollen", selvfølgelig: skal en på død og liv ha igjennom sitt synspunkt (tenker en at en allerede har svaret, at en allerede har vunnet), ja da blir det rett og slett ingen diskusjon, men en "battle".
10. Svar saklig; En kommer ingen vei om en begynner å rakke ned på motparten. Still heller spørsmål som får dem til å tenke gjennom sitt eget ståsted. Murer bygges raskt opp der skjellsordene er mange. Og unngå for mye synsing. Synsing veier ikke særlig tungt i en diskusjon. Argumentér ut ifra det du vet, ikke det du tror. Det du bare tror gjør du grundigere research på til neste gang.

Robert

«I am against religion because it teaches us to be satisfied with not understanding the world.»
- Richard E. Dawkins

Lærer religionene (i denne sammenhengen, kristendommen) oss virkelig å være fornøyde med ikke å forstå verden? Det var i så fall nyheter for meg. Jeg mener dette kan sammenlignes med å si: «Jeg er imot naturvitenskapen fordi den lærer oss at det er greit å være fornøyd med at det ikke finnes noen Gud.» Og det gjør den ikke, slik jeg ser det; naturvitenskapen viser oss hvordan ting henger sammen her i verden, hvordan alt har utviklet seg til sin nåværende form, hvor fantastisk og komplekst det hele er. Men den har ikke til hensikt – i seg selv – å si at religion ikke er tilrådelig, eller at det ikke finnes noen Gud. Naturvitenskapen besitter rett og slett ikke parameterne for å bevise / avkrefte om Gud finnes. Dette er ikke naturvitenskapens intensjon. På samme måte er det ikke religionenes intensjon å avkrefte naturvitenskapens teorier. Religionenes oppgave er å gi svar på det fornuften ikke kan forklare oss. Gud (eller det transcendente) lar seg ikke veies, måles i metere og kilometere, eller ganges og subtraheres med masse, tid eller rom. Gud er i følge kristen teologi over alt dette – noe fullstendig annerledes.

Jeg ønsker å presisere at jeg skriver dette essayet på et filosofisk grunnlag. Et annet standpunkt kan strengt tatt ikke ta i denne saken; jeg er hverken teolog eller vitenskapsmann. Jeg kan dermed ikke nok om teologi eller naturvitenskap til å si noe helt bastant; men kan samtidig si en hel del på nettopp et filosofisk plan.

Den irske teologen og kristne apologeten Alister McGrath hevder at han er en evolusjonist, siden dette er det som gir ham den beste forklaringen på verdens utvikling per i dag. McGrath var tidligere ateist, og valgte å vende om til kristendommen fordi han mente at den kristne teologien gav ham en dypere forståelse av naturvitenskapen han allerede var en tilhenger av. Samtidig er han altså en kristen, og tror at alle mennesker besitter en evig sjel som er i behov av frelse.

Mitt første spørsmål lyder dermed som følger: «Kan en virkelig tro på evolusjon, og samtidig tro at mennesket har en evig sjel? Lar de to synene seg sammenføye?» Ja, sier McGrath. Men jeg er ikke helt overbevist. Jeg tror at naturlig evolusjon er et ubestridelig faktum; det har både forekommet og forekommer fremdeles. Men jeg er likevel fristet til å diskutere menneskets plass i evolusjonen. Det siste ledd i en lang rekke av evolusjonære prosesser, eller puslespillbiten som ikke passer inn?

Ja, 99 % av genene en finner i en menneskekropp, finner en også hos en sjimpanse. Og det finnes påfallende mengder med bevis som antyder at mennesker, sjimpanser og orangutanger alle er neste ledd i evolusjonen fra den samme «stam-apen».[1] Dette er både en forholdsvis sannsynlig og spennende forklaring. At vi har tilpasset oss og blitt bedre i stand til å takle våre omgivelser. Det må likevel nevnes at også naturvitenskapen er basert på teorier – ikke alle bitene har falt på plass ennå. Men kanskje vil de snart det. Og at Gud kan ha valgt å åpenbare sin voldsomme makt gjennom evolusjon, er selvfølgelig også veldig sannsynlig.


FORBI FORNUFTENS YTTERSTE GRENSER
En kan ofte høre kristne argumentere mot naturalister, med slikt som: «Jo, men det finnes grenser for hva fornuften og vitenskapen kan fortelle oss.» Og det er jeg enig i, men kanskje ikke ut ifra samme grunner som enkelte andre kristne sier slikt.

Jeg ønsker å legge frem et hypotetisk scenario: Hva om vi en dag kommer dit at vi finner ut alt som er å vite om universet? Jeg vet at dette er bortimot en umulighet (spesielt med tanke på at universet hele tiden endrer seg, utvider seg osv.), men forsøk likevel å følge tanken. Når en så vet alt om universet, ja, så vet en alt som er å vite om … nettopp, universet. Og når jeg sier at det er en grense for hva fornuften kan fortelle oss, er det nettopp dette som er poenget mitt. Alt som gjelder universets fysiske form og funksjoner osv. må vi strebe etter å finne ut av. Jeg er selvfølgelig en forkjemper for det. Naturvitenskapen er en velsignelse for menneskeheten. Men – og dette burde være åpenbart for de fleste – det er ikke uendelig mye å vite om universet. Såpass kan vi nok alle være enige om. En gang kan en i teorien vite alt som er å vite om atomer, planeter, svarte hull osv.

Så det å si at kristne skyver fornuften til sides og tror blindt på en Gud som ikke lar seg bevise, er rett og slett bare en ondsinnet fordom. Et godt, gammeldags slag under beltet. Men samtidig har de som stiller seg kritiske til kristendommen rett i at å være kristen dreier seg like mye om å tro på noe overnaturlig, som å bruke sin fornuft. Dette er tilfellet, ja. Men en kristen (ja, jeg kan vel bare snakke på egne vegne her) tror ikke på tross av fornuften, men snarere på at det finnes noe som overgår vår fornuft; troen og håpet kommer nemlig inn i bildet der fornuften ikke strekker til. Troen dreier seg om de spørsmålene naturvitenskapen ikke kan gi svar på. «Hvor kommer jeg fra? Er jeg verdifull? Hva skjer etter at jeg dør?» Ingen kan vite om det faktisk eksisterer noe mer enn denne fysiske verden – men det er snakk om et håp. En tillit til at Jesus var den han sa han var. Og at det dermed finnes noe mer – en ekstra dimensjon til dette livet, og et liv etter døden – hva enn det måtte innebære (for hvordan livet etter døden vil utarte seg, er en egen diskusjon, og den tar jeg ikke her). Men jeg ønsker å understreke at enhver kritiker bør trå svært varsomt når det dreier seg om menneskers tro og overbevisning. For det en gjør når en sier at kristne er uintelligente eller naive, er å bygge opp under en usann (og etter min mening fullstendig latterlig) fordom. Kristne bruker selvfølgelig fornuften i spørsmål om verdslige, naturvitenskapelige, økonomiske og politiske saker, i like stor grad som en naturalist eller en ateist gjør det. Men skillet går altså der hvor en ikke lenger finner svar på sine spørsmål i vitenskapelige bøker eller magasiner – og da går en til hellige skrifter som Bibelen.


BIBELEN OG NATURVITENSKAPEN
Slik jeg ser det gir Bibelen seg hverken ut for å være en naturvitenskapsbok, en innføring i matematikk eller en lærebok i dialektikk. Bibelen gir seg ut for å være en samling av vitnesbyrd, nedskrevet av mennesker som på ett eller annet tidspunkt har hatt en opplevelse av at Gud har åpenbart seg iblant dem. Og dette har de ønsket å videreformidle til kommende generasjoner, fordi de har opplevd en Gud som overskrider alt vi kjenner i denne verden, en Gud som møter mennesket med en evig kjærlighet – en betingelsesløs kjærlighet, av nåde.

Det gamle testamentet er stort sett et historieverk; da ikke iberegnet Skapelsesberetningen og Eden-fortellingen, som jeg mener må kunne kalles diktning med bakgrunn i en tro på en skapende Gud – en slags erkjennelse av at en ikke visste hvordan verden ble til, men samtidig visste noe om Guds forhold til mennesket og menneskets tanker omkring dette enorme skaperverket og den allmektige Gud. Og på bakgrunn av dette ble det skrevet ned en «begynnelse på fortellingen» – fordi å ikke ha en begynnelse ville føltes unaturlig. Men altså: jeg velger å tolke Skapelsesberetningen og Eden-fortellingen metaforisk, fordi jeg mener naturvitenskapen gir de svarene på dette med skapelsen, som forfatterne av Skapelsesberetningen nok ikke hadde til intensjon å formidle. Disse forfatterne hadde ennå ikke kommet frem til det endelige svaret på hvordan verden hadde utviklet seg fra skapelsen av. Naturvitenskapen hadde som kjent ikke kommet særlig langt på den tida. Men at verden var blitt skapt, tvilte de ikke på. Og troen på dette kan selvfølgelig avfeies med at de ikke visste bedre. Men det at millioner av mennesker fortsatt holder fast ved denne tanken, til tross for alt naturvitenskapen viser dem, sier meg at det lå noe mer til grunn da disse forfatterne skrev det de skrev. Det jeg velger å kalle en form for åndelig fornuft – som ser (eller kanskje snarere opplever) sammenhenger vi ikke kan se med det blotte øyet. Tror en at Gud har skapt verden, bør det ikke være vanskelig å tro at han også kan åpenbare for oss at han skapte den – på overnaturlig vis.

Bibelen er en bok som søker å beskrive `det andre´, det som er fullstendig annerledes fra denne verden; det transcendente. Og den som legger Bibelen til grunn for argumenter mot naturvitenskapen mener jeg bommer. Paulus sier i Filipperne 4:8: «Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!» Alt som er sant, alt som er rett og rent – altså all kunnskap, ikke bare det en kan lese i Bibelen skal en legge vinn på. En sunn Bibeltolkning mener jeg derfor er å si: «Ja, naturvitenskapen har vist oss hvordan universet henger sammen, og det er fantastisk spennende. La meg nå få opplyse deg om hvordan universet henger sammen med det transcendente – det som tilfører mening til alt det vi allerede har funnet ut.»


EVOLUSJON OG EVIG SJEL
Jeg har vært i samtale med flere agnostikere som har sagt: «Å si at man ikke vet om verden er blitt skapt av Gud eller ikke, er ærligere enn å si at den og den guden skapte den.» Vel, både ja og nei. Det er en ærlig ting å si at en ikke vet om verden ble skapt eller ikke, hvis en faktisk ikke vet. En helt annen ting er å si at en ikke vet, hvis en er overbevist om – har en visshet om – at noe annet er sannheten. Da ville det være uærlig å si noe annet – uansett hvor sprø denne teorien kan oppleves av en som ikke tror det samme. Men min fremgangsmåte er likevel en slags gyllen middelvei: Jeg velger å si at jeg tror det finnes en Gud og at han har skapt verden. Jeg vet det ikke, og jeg vet heller ikke hvordan, men jeg velger å tro dette, fordi det gir meg størst ro – både på det intellektuelle og det åndelige planet.

Det er ikke til å komme bort ifra at en må gjøre seg opp en mening omkring evolusjon, og menneskets plass i (eventuelt utenfor) evolusjonsrekken, når en kaller seg en kristen. Og her er det naturlig å dra inn et spørsmål nummer to: «Hvis mennesket virkelig har en udødelig sjel, på hvilket stadium i evolusjonen kom så den inn i bildet?» Jeg er av den oppfatning at sjimpanser, orangutanger, elefanter og andre pattedyr ikke deler vår sans for fornuft – fornuften er nettopp det som skiller oss fra andre dyr. Og en annen ting som i følge kristen teologi skiller oss fra andre dyr, er vår udødelige sjel. Som kristen tror en ikke at en sjimpanse også kan oppnå frelse ved tro på Jesu død og oppstandelse. Men hvis vi stammer fra samme «stam-ape» – ja, så må sjelen på ett eller annet stadium i evolusjonen ha blitt blåst inn i mennesket. Kom Gud en dag frem til, at: «… nå er mennesket slik jeg har ment det skal være, så nå blåser jeg min ånd inn i dem, så de blir fornuftige skapninger som kan be til meg. Og jeg blåser også en evig sjel inn i dem, slik at disse sjelene kan slutte seg til meg igjen når kroppene deres dør.» Jeg får med en gang problemer med en slik tankegang. En kan da stille seg spørsmålet: Hvorfor valgte han i så fall mennesket? Kunne han ikke like gjerne ha valgt sjimpansen? Gjort sjimpansen fornuftig, gitt sjimpansen en evig sjel. Det gir meg med en gang en følelse at av at det bare var tilfeldig at nettopp mennesket skal leve evig. Og det tror jeg ikke. Om ikke annet må jeg i så fall tenke at Gud valgte å gi mennesket en evig sjel, fordi det var overlegent alle andre dyr evolusjonsmessig. Men det er vi jo heller ikke ... Det finnes et utall dyr som er mer overlevelsesdyktige enn oss. Vi (homo erectus) har bare vandret omkring på denne kloden i cirka to hundre tusen år. Og som ateisten Christopher Hitchens påpeker, fremstår det merkelig at mennesket får vandre omkring i lidelse i nesten to hundre tusen år, før han velger å sende Jesus.

Dersom en først har valgt å tro på en Gud som skapte verden, er det like fornuftig å tenke at Gud skapte mennesket i sitt bilde etter at han hadde skapt alle andre dyr, for så å sette det i en særstilling over skaperverket, enn at han på et tidspunkt utvalgte mennesket til å være noe mer enn det i utgangspunktet var fra naturens hold: altså en gående ape uten en evig sjel. Samtidig kan en jo velge å tolke 1. Mosebok 26: «Gud sa: La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! (…)» på den måten at Gud på et gitt tidspunkt bestemte seg for å blåse en evig sjel inn i nettopp mennesket. Kanskje hadde mennesket utviklet seg i flere hundre tusen år, og først nå valgte Gud å lage mennesker i sitt bilde, så de lignet ham. Altså, at vi fikk noe av det transcendente blåst inn i oss – en del av det guddommelige, som kun er å finne utenfor skaperverket. Jeg tror som nevnt ikke at Skapelsesberettelsen er ment å være en historisk gjengivelse av det som faktisk skjedde. Og jeg tror heller ikke den var ment å forstås som det fra forfatternes hold. Jødiske skriftlærde skrev disse tekstene for å forsøke å forklare hvorfor verden var slik den var i deres samtid. Og dermed kan det å dra slike konklusjoner som jeg gjør, ut av 1. Mos 26, være vel søkt. Men som sagt tror jeg at Gud kan åpenbare sammenhenger for oss på et åndelig plan. Kanskje forsto ikke forfatterne hva det de skrev betydde – hvor mange lag som lå i det de skrev. Jeg tror altså på en form for inspirert nedskrivning av Bibelens tekster. Ikke diktat, men en form for guddommelig veiledning.

Jeg anser avsnittet over som mitt lille vink til lesere med et fundamentalistisk bibelsyn; å lage noe slik at det ligner noe annet, kan direkte overført bety å omforme noe. Altså kan en forstå dette bibelverset slik, at mennesket ble omformet fra en kropp uten evig sjel til en kropp med evig sjel. Og dermed blir tanken om evolusjon ikke så fjern likevel. Mennesket behøver ikke å være av mindre verdi fordi det er et resultat av evolusjon – nei, for som kristen tror en uansett at Gud var den første utløsende årsak som førte til at verden ble som den ble. Og hvis Gud så på et tidspunkt valgte å blåse en evig sjel inn i oss, så er vi da noe mer enn det fysiske – noe av evig verdi ligger plantet i oss. Det er dette som skal leve videre etter døden, ikke menneskekroppen. Så hva slags dyr Gud utvalgte til `å bli skapt i hans bilde´ har ikke så mye å si. For den vi er, ligger i den åndelige dimensjonen av vårt vesen. Og den ville vært akkurat den samme, om vi så hadde hatt sjimpansekropper eller var delfiner.

Obs! Jeg ønsker her å understreke at jeg selvfølgelig mener at mennesket har en egenartet evne til å tolke verden, til å tenke fornuftig, til å skjelne mellom rett og galt. Dette er evner som jeg tror ligger i vår fornuft, og som er uavhengig av vår evige sjel. Jeg tror ikke at mennesket var en dum ape før sjelen ble blåst inn i det. Fornuften var nok der, men kanskje en mer ensidig form for fornuft. En slags enklere, fysisk orientert fornuft, hvor en ikke kunne skjelne mellom hva som var rett og galt i åndelig forstand. Og Eden-fortellingen forklarer på en illustrerende måte hvordan mennesket ble overveldet av plutselig å kunne skjelne mellom rett og galt – mennesket fikk noe av Guds vesen i seg da de ”spiste av kunnskapens tre”. Og jeg tolker dette slik (på bakgrunn av min tro på en inspirert nedskrivning av Bibeltekstene), at mennesket, da det fikk en evig sjel, kunne skjelne mellom godt og ondt på en helt annen måte enn tidligere. På en måte som overgår instinktene til alle andre dyr i skaperverket. Gud hadde gjort oss `lik ham´.


TRANSCENDENT DESIGN
Richard Dawkins, forfatteren av boken Gud, en vrangforestilling, har uttalt noe slikt som at: «En som designer noe så komplekst som et øye, må være uendelig mye mer kompleks selv.» Helt enig. Og den Gud jeg tror på er nettopp det; uendelig mye mer kompleks enn noe av det som er skapt.

I 1. Mosebok 26 står det som nevnt at Gud skapte mennesket `i sitt bilde´. Og dette tolker jeg slik at han blåste en evig sjel inn i oss, ikke at Gud er et menneskelignende vesen som vi er blitt formet etter. Gud er ikke av denne verden, og kan dermed ikke sammenlignes med noe i denne verden. Gud er utenfor tid og rom – noe fullstendig annerledes. Noen av kristendommens forsøk på å forklare Gud innebefatter ord som far, evig, mektig, skaper, konge osv., og jeg tenker at disse begrepene er nødvendige for at vi mennesker i det hele tatt skal klare å forstå noe som helst av Guds vesen. Men samtidig tror jeg ikke Gud lar seg innramme i noen av disse menneskelige begrepene. De tydeliggjør kanskje enkelte aspekter omkring hva Gud er, men de gir oss ikke noen reell innsikt i hans vesen. Vår fornuft strekker ikke til.

I debatten om hvorvidt Gud skapte verden er det gjerne to begreper som går igjen: evolusjon og intelligent design. Jeg føler ingen av disse to begrepene fullt og helt strekker til. Jeg har derfor lyst til å lansere begrepet transcendent design. For at Gud skal ha kunnet skape verden, altså få den til å oppstå ut av noe helt annet / transcendent, er også han nødt til å være helt fullstendig annerledes fra alt som er å finne i denne verden. Vi – mennesker – kan bare skape ut ifra det som allerede ligger til rette av fysiske komponenter – en ny sammensetning av det allerede eksisterende. Men i følge kristen tro skapte Gud universet kun ved egen kraft, kun ut av seg selv. Og da lar ikke Gud seg innramme i begrepet `han´. Jeg tror ikke på en Gud i hankjønn, heller ikke i hunkjønn – jeg tror på en Gud som overgår dette. Selvfølgelig, holdt jeg på å si. At Gud skal være en mann, er rett og slett lite sannsynlig. Det er ikke snakk om intelligent design av verden – det tror jeg ikke. Jeg tror ikke skapelsen av verden har med intelligens i menneskelig forstand å gjøre i det hele tatt; men heller en fullstendig overlegen form for intelligens – noe annet ville gjøre en skapende Gud usannsynlig for meg. Gud har skapt og opprettholder verden ved sin evige, allmektige, annerledes kraft.

Når jeg her snakker om en Gud som skaper av universet, betyr ikke det at jeg tror verden ble til for omlag 6000 år siden – slik endel med et fundamentalistisk Bibelsyn kan hevde. Det mener jeg det ikke er noe grunnlag for å tro i dag. Verden er flere millioner år gammel, og dette er etter min mening ikke i strid med det Bibelen sier. Bibelen kan ikke leses ut ifra en tanke om at verden ble til for 6000 år siden. Jeg tror ikke Bibelen noen gang var ment å påvise noe slikt. ”Skapelsesberetningen” og ”Adam og Eva-fortellingen” er skrevet noen hundre år før Jesus ble født – som et forsøk på å forklare hvorfor verden var slik som den var i forfatternes samtid. Ikke for å påvise at verden ble skapt 3500 år tidligere.

Jeg mener det ikke er noen motsetning mellom det å ha øynene åpne for det naturvitenskapen lærer oss, og samtidig ha en kristen tro. Det råder selvfølgelig uforsonlige forskjeller mellom et naturalistisk livssyn og et kristent livssyn, men det blir en annen diskusjon. En renspikket naturalist kan selvfølgelig ikke vedkjenne seg at det finnes noe transcendent – alt må kunne forklares innenfor verdens rammer. Vel, jeg mener at Gud nettopp sprenger rammene, han går utenfor det som lar seg forklare. Enkelte kristne kan finne på å komme med utsagn som: «Naturvitenskapen er basert på ugudelige prinsipper, og kan derfor ikke være sann.» Dette er jeg sterkt uenig i. Slik jeg ser det, fører naturvitenskapen snarere til en større innsikt i Guds fantastiske skaperverk – til en stadig større innsikt i hvor stor Gud er – og ikke minst; hvor uendelig annerledes Gud er fra skaperverket.

Gud kan ikke plasseres innenfor menneskelige måleenheter, noe mer enn et fremtidshåp kan måles i gram.

[1] www.videnskap.dk (Kristian Peter Sjøgren)


Denne teksten har jeg publisert på www.verdidebatt.no  (Der har den møtt både litt motstand og litt enighet. Stikk innom og les kommentarene!)

I mange år har jeg sett opp til forfatteren og apologeten C.S. Lewis (forfatteren av bøkene om Narnia). Og i det siste har jeg blitt oppmerksom på en ny apologet, som blant annet har vært i diskusjon med kjente "ny-ateister" som Richard Dawkins og Christopher Hitchens. Jeg har flere ganger tenkt at det hadde vært gøy å få møte C.S. Lewis og ta seg en prat med ham om tro, og om litteratur. Men det lar seg selvfølgelig ikke gjøre, med tanke på at Lewis gikk bort for så mange år siden.

Men jeg er blitt oppmerksom på at Alister McGrath på mange måter kan sies å være vår tids C.S. Lewis. Han er en anerkjent apologet, han deler mange av Lewis sine synspunkter (og han nytolker disse inn i vår tid), og han har også skrevet en fantasy-serie (The Aedyn Chronicles), som jo kan minne mye om Lewis sitt prosjekt The Chronicles of Narnia. Det kan se ut som om vi har å gjøre med en mann som ikke bare ser veldig opp til C.S. Lewis - men som på mange måter forsøker å være det Lewis var for sin samtid, i vår samtid. McGrath debaterer i stor grad temaet "Tro VS fornuft" - og han gjør dette på en veldig overbevisende måte. Han tar alltid eventuelle motstandere på ramme alvor, anerkjenner deres synspunkter, og kommer med rolige, fornuftige svar. Og han stiller dessuten spørsmål tilbake. Han inntar ikke en ensidig forsvarsrolle, men utfordrer også motstandere til å svare for det de tror på.

Og kanskje vil muligheten til å få møte Alister McGrath en gang by seg (en vet jo aldri) - og kanskje vil det være like spennende som det ville ha vært å møte C.S. Lewis.

Uansett om du er på den ene eller den andre siden av debatten om "tro og/eller fornuft", vet jeg at du vil få mye ut av videoen under, hvor Hitchens og McGrath debaterer omkring temaet: "Religion, Poison or Cure?"

Under har jeg gjort meg noen tanker omkring Hegels og Kierkegaards ytringer om individets forhold til Gud:

Mens Hegel så å si sto `oppe i sitt utkikkstårn´ og skuet ut mot havet av mennesker langt borte – slik at hele menneskeheten ble seende ut som ett stort vesen, ett legeme for verdensånden å ta bolig i, sto Kierkegaard midt i dette folkehavet og ropte av sine lungers fulle kraft tilbake mot Hegel, at: `Subjektiviteten er sannheten!´ - noe Hegel ville ha avvist som roten til nedbrytningen av samfunnet. Å betrakte mennesker som isolerte enkeltindivider var etter hans mening en ensidig idé. `Bare se hva som skjedde i kjølvannet av Den franske revolusjon,´ kunne han ha sagt.

Både Hegel og Kierkegaard hadde fokus på individets plass i det store bildet – om enn med vidt forskjellige oppfatninger både av hva et individ er, og av individets viktighet.

I Hegels historiefilosofiske tenkning blir individet nesten forsvinnende ubetydelig. Det var den store tegningen som var viktig for Hegel. Og dette hadde nettopp å gjøre med hans syn på menneskeheten, historien og verden som helhet. Han kan se ut til å ha latt seg inspirere av både Spinoza (`Gud og verden er ett og det samme.´) og av den samtidige filosofen Schelling (`Natur og ånd er i bunn og grunn det samme.´) Hegel var nemlig av den oppfatning at verdenshistorien er historien om Guds utvikling. Han sier at mennesker rett og slett ikke forandrer historien selv, men at menneskeheten utvikler seg gjennom at enkeltindivider lar oss bruke av historien. Her kan det kanskje se ut til at Hegel fremhever individet. Han fremhever fornuften, ja, men jeg vil ikke si at han fremhever individets viktighet. Han sier at: ikke er det nødvendig at det må være store filosofer som kommer opp med synteser som slår sammen tidligere teser og antiteser; heller ikke er det nødvendig at ett spesielt individ velger å la seg bruke av historien – gjør ikke ett individ det, vil et annet ta på seg denne oppgaven. Her kommer Hegels deterministiske historiesyn tydelig frem: Historien er som en flommende elv, den lar seg ikke stoppe. Og den som stiller seg opp mot historien, blir feid til sides.

Kierkegaard går rett i strupen på Hegels deterministiske tenkesett, når han sier at `Valget må villes. For etikeren er plikten noe han har i seg selv.´ Kierkegaard påpekte at `Fornuften kan bare gi oss objektive sannheter – noe som for så vidt er vel og bra. Men vår evne til å velge er viktigere enn fornuften. Bare jeg kan velge om svarene skal bli mine svar. Og det er valgene mine som gjør meg til et enkeltmenneske. Til noe mer enn en brikke i et stort spill.´ Hegel ville kanskje som svar på det ovenfor nevnte sagt, at historien nettopp drives frem av kampen mellom tanker og idéer, og at det er en del av «historiens list» at de som har vært med i selve denne prosessen ikke forstår det før i ettertid.

Jeg oppfatter det slik, at Kierkegaard i hovedsak kritiserer Hegel for å mene at mennesket i bunn og grunn ikke har noen fri vilje – at vi skal være låst til å gjøre det Gud (eller `verdensånden´) pålegger oss å gjøre, for at Gud selv skal kunne utvikle seg. Hegel mener jo at det ikke er noe klart skille mellom Gud og verden – noe jeg mener kolliderer med Kierkegaards syn på Gudstro: at Gud kan stå i et forhold til enkeltmennesker. Er det virkelig slik som Hegel skal ha det til, mener jeg at Gud ikke ville være i stand til å forholde seg til mennesker som annet enn deler av sitt eget legeme, slik vi mennesker forholder oss til våre egne kroppsdeler. Og dette medfører også at mennesket i realiteten ikke skulle kunne ha et lidenskapelig forhold til Gud, slik Kierkegaard er så opptatt av. Ikke mer enn en tå kan ha et lidenskapelig forhold til kroppens sjel.

Det må til slutt nevnes at Kierkegaards kritikk bekrefter en av Hegels grunntanker: At ethvert tenkesett fremprovoserer sin egen motsetning. Så kanskje var ikke Kierkegaards tanker annet enn enda et steg på veien, i det Hegel karakteriserte som `utviklingen av frihetens idé´. Hegel sa jo at verden hele tiden utvikler seg mot det bedre.

Hegels og Kierkegaards grunnleggende forskjellige syn på Gud og hans forhold til enkeltindivider gjør det vanskelig å si at de snakker om den samme Gud. Hegels Gud kan se ut til å utelukkende bruke mennesker som midler, mens Kierkegaards Gud ønsker et forhold til ethvert enkeltindivid.

Jeg er av den oppfatning at ethvert individ er av stor viktighet for Gud - høyt elsket. Og dermed støtter jeg meg nok mest til Kierkegaards teorier. Hegels tanker om at det ikke er noe klart skille mellom Gud og verden, blir for meg å degradere Gud. Gud er utenfor og over skaperverket. Han er hellig, og kan derfor ikke være del av verden. Ikke fordi verden er noe forferdelige greier, men fordi det hellige er noe helt annet - noe som kommer inn i verden snarere enn å hele tiden være her. Gud har nok helt sikkert en finger med i historiens løp - med tanke på at han også er verdens opprettholder. For meg lar ikke et bilde av en Gud som både er og ikke er en del av verden seg sammenføye med en evig og allmektig Gud. Samme hvor mye jeg kan la meg fascinere av tanken på at det egentlig ikke er noe klart skille mellom meg (som forfatter) og denne teksten jeg nå skriver. Gud var til lenge før verden ble skapt, på samme måte som jeg var til lenge før denne teksten ble skrevet. Jeg har valgt å sette meg ned og logge meg inn på denne bloggen for å skrive denne teksten - altså aktivt gå inn for å "endre historien". Men det gjør meg ikke til en del av teksten - teksten reflekterer kanskje meg på et eller annet vis. Men jeg er hevet over denne teksten, og kan slette den når jeg vil.

Kilde til fagstoff i denne teksten: Svare, Helge: I Sokrates´ fotspor. Oslo, Pax forlag, 1997.

Essensialisten og religionsfenomenologen Mircea Eliade er svært uenig med både Karl Marx, Émile Durkheim og Pascal Boyer på mange punkter i diskusjonen om religion. Men først vil jeg påpeke hva det kan se ut til at de er enige om. For det første kan det se ut til at de alle fire (til en viss grad) mener mennesket er uhelbredelig religiøst. Marx mener selvfølgelig at det ideelle ville være et religionsfritt samfunn, Durkheim mener religionen er sann fordi den dreier seg om det faktiske samfunnet (og derav kan en slutte at han mener mennesket er uhelbredelig religiøst, hvis han da ikke ser for seg en utopisk samfunnsfri verden). Når det gjelder Boyer og hans kognitive teori, sier den at den menneskelige psyke har visse kognisjonsmønstre som gjør at vi strukturer og utformer religiøse tankesystemer på visse måter. Dette kan en se gjenspeilet i religionsfenomenologiens påvisninger av at like religiøse fenomener går igjen flere steder i verden, på tvers av religioner; slikt som guder, ofring, bønn og mystikk. Dette kan kanskje virke som et godt argument for at Eliades tanke om at `mennesket er religiøst´, men jeg mener det også gir grunnlag for en reduksjonistisk måte å se religion på, da det kan vise at det rett og slett bare er noe ved den menneskelige psyke, eller vårt ønske om å sette ting i system, som gjør at vi utformer disse mytene, ritene osv.

Eliade, Marx, Durkheim og Boyer kan dessuten sies å være enige om at religion er en nødvendighet for at verdens samfunn skal fungere. Men premissene for Marx, Durkheim og Boyers uttalelser er likevel grunnleggende differensierte fra Eliades på dette punktet, siden de ikke anser religion å ha en essens i seg selv, men anser den å være et ”produkt” av de likhetstrekk som ligger i menneskers tankemønster eller måte å orientere seg i verden på. Det interessante her er at Boyer og Eliade begge kan sies å (til en viss grad) være enige med mannen som står bak utformingen av dybdepsykologien; Carl Gustav Jung. Han påstår at det eksisterer arketyper, opprinnelige grunnformer i det menneskelige sjelsliv, mens Marx og Durkheim mener det er samfunnsmessige årsaker til at religionen fortsatt har grobunn. For dem faller da dem som ikke lar samfunnets elite styre sin tro, eller som ikke ”dyrker samfunnet de er en del av” utenfor Jungs definisjon av menneskets psyke. Men er da Marx og Durkheim helt uenige i det Jung sier? Etter min mening sier de at samfunnets strukturer villeder oss, og da tilsier vel det at de mener at mange av oss har en likt oppbygd psyke. Ellers ville ikke så mange latt seg ”lure” inn under det samme religiøse diktaturet. Kanskje er denne religionsoppfatningen en `falsk bevissthet´ eller en `avhengighet av samfunnet´. Men det at størsteparten av verdens innbyggere har disse tankemønstrene til felles, og ikke bare det - men at de også hengir seg til sin overbevisning med slik utpreget visshet, kan fort få en til å lure på hvem som faktisk besitter en `falsk bevissthet´: det religiøse mennesket eller det ikke-religiøse?

Hva religion er, kan diskuteres i det vide og det brede. Og også spørsmålet om hvorvidt religion er nødvendig eller ikke, kan diskuteres. Da må spørsmålet kanskje heller bli: Hvorfor står religionene fortsatt så sterkt som de gjør? Jeg ønsker her å dra inn Einar Thomassen, som går imot Eliades tanke om at religionen (`det hellige´) utelukkende er noe positivt. Thomassen hevder at religion kan brukes i krig, og dermed ikke kan være utelukkende positivt. Og dette mener jeg understreker et viktig poeng i forhold til om religion er ”et must” eller ikke. Som ved alt annet i livet, tar vi til oss (og trenger vi) det som gir oss glede, og vi skyver fra oss det som volder oss smerte. Ergo: Det som gir oss glede i enhver religion og som gir oss et ”sentrum” i alt kaoset, tar vi til oss og trenger vi, det som volder oss smerte forkaster vi. Så gjenstår det å se om `det hellige´ er en essens i seg selv, eller om religiøse mennesker bare er ”opplært” til å tro. Jeg mener `det hellige´ kan være en essens i seg selv, selv om alle mennesker har kognitive likhetstrekk som gjør at vi kategoriserer verden likt. Ingen motsetning. Og om så noen lar seg friste til å bruke religion som maktmiddel, er ikke det noe bevis for at det transcendente ikke er virkelig.

Både Eliade som fryktet samfunnets desakralisering, Marx med sin teori om religion som maktmiddel, Boyer med sin teori om religion som hjernens kategoriseringssystem og Durkheim med sin påstand om samfunnets tilbedelse av seg selv, portretterer religionen som viktig (og som reell) på en eller annen måte. Ingen av dem ser det som sannsynlig at religionene bare skulle komme til å forsvinne – selv om Marx kanskje gjerne skulle ønske det. Religion kan se ut til å være nødvendig (evt. uunngåelig). Jeg mener ”begge sider”  har rett på flere punkter. Og da spesielt der de kan se ut til å være enige: Mennesket er uhelbredelig religiøst.

Kilder til fagstoff i denne teksten: 
Eliade, Mircea: Det hellige og det profane 3. utgave. Oslo: Gyldendal, 2008.
Gilhus, Ingvild Sælid og Mikaelsson, Lisbeth: Nytt blikk på religion. Oslo: Pax Forlag AS, 2001.