For noen år siden var jeg med i en kortfilmmanus-konkurranse, som jeg til slutt endte opp med å vinne. Og en av hovedgrunnene til det, tror jeg var at jeg under hele skriveprosessen var ute etter å skrive så skummelt at jeg skremte meg selv. Det første jeg gjorde, var å mimre litt. Jeg forsøkte å komme på episoder i livet mitt hvor jeg virkelig var livredd, og så kjente jeg litt på de følelsene. Jeg våget å stå i det ubehagelige, det som virkelig skremte meg. Jeg søkte å skrive de scenene der jeg kjente hårene reise seg på armene mine, hvor hjertet banket raskere, hvor jeg kjente ilinger nedover ryggen. Jeg håper (og tror) selvfølgelig at grunnen til at jeg vant, også hadde noe å gjøre med at jeg hadde skrevet en god historie. Men jeg tror også, at det at jeg klarte å skremme meg selv, igjen førte til at juryen ble skremt. Og dermed: suksess!
OPPGAVEN:
Ta et bad i dine verste mareritt, kjenn på følelsene du opplevde i de situasjonene der du ble livredd! Og så prøver du å skrive en historie ut ifra en eller to av disse skumle episodene. Tenk: Hva er det som virkelig skremmer meg? Hva er mitt verste mareritt? Og så er spørsmålet: Tør du å skrive dette ut, på en slik måte at du selv blir redd? Tar du utfordringen? I så fall tror jeg at du vil kunne skrive en virkelig skummel grøsser-fortelling!
Stephen King har sagt at han etter å ha skrevet ferdig første utkast av en roman, forsøker å kutte vekk 10% av teksten. Og når han så har gjort det, forsøker han igjen å kutte ned det andre utkastet enda 10%. Altså: Et manus på 300 sider, kutter han først vekk 30 sider av. Så kutter han bort 10% av de gjenværende 270 sidene, og blir sittende igjen med omlag 240 sider. Dette tror jeg er sunt. For ofte er en som forfatter så ivrig etter å nå slutten på historien, at en ukritisk pøser på med ord etter ord, setning etter setning. Og når en når målet, tenker en kanskje at en er ferdig. Men det er da den virkelige jobben begynner: Å hogge ut skulpturen av steinblokken.
Jeg jobber selv mye på samme måte som Stephen King. Første bok i min Anselma-trilogi var i utgangspunktet 450 sider lang, og etter endt redigering var den nede på 350 sider.
OPPGAVEN:
Skriv en kort tekst/fortelling på 2-3 sider. Forsøk så å kutte ned denne teksten med 10% (tell antall ord, og regn deg frem). Og når du så har kuttet ned omlag 10%, gjør du det samme en gang til. Da kan jeg love deg at du vil sitte igjen med en tekst som er mye mer "to the point", og du vil bli klar over hvor mye rusk og rask du dytter inn i et første utkast av en tekst. Dette er en sunn øvelse for alle som ønsker å bli gode til å skrive. En øvelse i å holde fokus, holde retningen, og i å skrive økonomisk og med nerve. Historiene dine vil ved hjelp av slik nedkutting lettere dra leseren med fra side til side.
De fleste forbinder vel fantasy med alver, dverger, hobbiter og orker. Og det er jo helt naturlig. Men fantasy er også så mye mer. Spesielt norske litteraturkritikere har gått ut mot den fantastiske litteraturen, og påpekt at "alt er jo helt likt". Ja, nå skal det sies at jeg mener dette er et nokså snevert syn, hvis det med dette menes at all fantasy er lik fordi hovedkarakterene er dverger og alver osv. Enhver sosialrealistisk roman omhandler da mennesker. Det betyr ikke at romanene dermed er helt like. Men jeg tar likevel poenget til disse kritikerne, for jeg tror de mener at fantasy (og da norsk fantasy, spesielt) har en tendens til å bli oppskriftspreget og overfylte av klisjéer. Det kan jeg se selv, også. Jeg mener det er kommet ut mye spennende norsk fantasy de siste to-tre årene, så jeg tror at det absolutt kan skrives gode bøker innenfor de allerede etablerte "rammene" for fantasy. Men i lengden blir det jo ikke særlig spennende.
Derfor en OPPGAVE:
I denne oppgaven er det ikke nødvendigvis nødvendig å skrive så mye. Jeg vil at du skal tenke. Dikt opp en kort fantasy-fortelling, hvor det ikke er en en eneste alv, dverg, hobbit, ork til stede. Dreier historien din seg om et menneske, har du ikke lov til å la han/henne reise "inn i et magisk klesskap" for så å ende opp i en ny verden. Handlingen skal foregå i vår verden. Mitt ønske her er at du skal tenke nytt. Ta for deg alle "oppskrifter" for fantasy som du kjenner til, og bryt med dem. Dikt gjerne opp en sosialrealistisk historie om overnaturlige vesener, eller en krim om noen skapninger du selv har diktet opp. Skriv husmors-litteratur om et samfunn av demoner, skriv en romantisk fortelling om zombier, et drama om spøkelser eller om helt andre skapninger. Og prøv å unngå "det gode mot det onde" - det er gjort så mye. Tenk heller "en varulv i møte med hverdagen" osv. Lykke til!
En av de største utfordringene mange forfattere sliter med, er å skape troverdige karakterer. Det er lett å falle for fristelsen, og lage et forenklet karaktergalleri: Den slemme herskeren, den lille men modige (og tvers igjennom snille) helten, osv. Men gjør en det på denne måten, er det en stor fare for at leseren vil vite hvordan boka kommer til å ende, allerede etter andre side i boka. Den slemme herskeren lever opp til sin stereotypi, og det samme gjør den snille helten. Boring!
Men hva om denne slemme herskeren faktisk viste seg å være snill? Hva om helten faktisk var "the bad guy"? Da blir det med ett mer spennende lesning av det. En karakter blir ikke spennende ut ifra hva han tenker, men hvilke valg han faktisk tar. Det er valgene en karakter tar som avgjør hvem han virkelig er.
OPPGAVEN:
Skriv en kort tekst om en karakter, på en halv til en hel A4-side. Skriv teksten i tredje person, presens. Skildre denne karakterens første dag i en ny jobb, hvor alle fryser ham/henne ut, og hvor sinnet vokser og vokser i ham/henne. Hva ender han/hun opp med å gjøre? Hvilke valg tar han/hun? Dreper han/hun alle som en? Snur han/hun det andre kinnet til? Begynner han/hun å gråte og gir opp?
"The twist": Når du så har skrevet denne teksten ferdig vil jeg at du skal endre teksten fra en tredjepersons- til en førstepersonstekst (Altså, bytt ut "han/hun" med "jeg"). Se så om du virkelig tror på det du har skrevet? Fremstår karakteren troverdig? Er det noe som skurrer? Prøv i så fall å sette fingeren på hva det er som skurrer. Foretar karakteren logiske valg? "Overspiller" hovedkarakteren?
Merk: Du behøver ikke å være enig i valgene hovedkarakteren din tar? Langt ifra! Alle karakterer i historien din kan ikke dele dine meninger. Det blir det ikke noen særlig god historie av. Men du må tro på (og gjøre det slik leseren tror på) de valgene karakterene dine tar. Valgene må stemme overens med den karakteren din er, de verdier han/hun har, de styrker/svakheter han/hun har. Ellers oppstår det logiske brister i fleng. Lær gjerne karakteren din godt å kjenne før du setter deg ned for å skrive en lengre fortelling. Still karakteren spørsmål, som om du gjennomfører et intervju. "Hvor ble du født? Hvor mange søsken har du? Hva slags mat er du glad i? Fortell meg om din første forelskelse." Svarene på disse spørsmålene kan hjelpe deg til å skape en mer tredimensjonal og troverdig karakter.
For noen måneder siden leste jeg romanen King Rat av forfatteren China Miéville. Og en scene i denne boka ha brent seg fast på netthinnen min: Hovedkarakteren ser nemlig en kar som spiser ut av en søplekasse. Og måten Miéville skildrer denne scenen på, fikk meg bokstavelig talt til å brekke meg. Og det er godt gjort. Han får meg til å kjenne luktene, høre de ekle tyggelydene og slafsingen, og til å nærmest kjenne følelsen av fordervet kjøtt i munnen.
OPPGAVEN:
Skriv en kort tekst (ikke lenger enn en halv side) hvor du skildrer noe du synes er virkelig ekkelt (med lukter, lyder, følelsene det vekker i deg osv.), og så leser du dette for en venn. Jeg ønsker å råde deg til å unngå adjektivene og utropstegnene. Skildre dette du synes er vanvittig ufyselig på en lavmælt og saklig måte. Rett på sak. Få gjerne med detaljer her. Klarer du å fange det ekle/mordide/groteske med ord og setninger? Det avgjøres vel av den du leser opp teksten for:)
NB! Denne oppgaven kan du selvfølgelig overføre til andre felt: det som skremmer deg, det som får deg til å le, det som gjør deg nysgjerrig, det som gjør deg sint. (Prøv å overføre oppgaven over til disse feltene også!)
Det sies jo at et bilde sier mer enn tusen ord, men trengs det dermed mer enn tusen ord for å beskrive et bilde? Nja, kanskje ikke. Kunsten å få gjort skildringen unna med færrest mulig ord, men samtidig gi leseren et fullverdig bilde, er etter min mening en enorm bragd. Samtidig er det å skildre et scenario på veldig mange måter som å male et bilde; hvert lille "strøk" tilfører ny dybde, gjør at leseren ser gårdstunet, soverommet, byen klarere for sitt indre øye. Så det kommer vel rett og slett an på "male-teknikk". Noen forfattere elsker å utbrodere om natur og vind og vær, andre gjør dette på minimalistisk vis. Jeg befinner meg vel et sted midt imellom.
Men altså, OPPGAVEN:
Plukk deg ut et fotografi (gammelt eller nytt), hvor det er avbildet et rom, en by eller et landskap. Skriv din skildring av dette bildet. Vær så detaljefokusert som overhodet mulig. Men samtidig, et lite tips: ta for deg de mest fremtredende tingene først; de tingene som virkelig gir scenarioet som er avbildet sin stemning. Og når du er ferdig med denne skildringen leser du teksten for en venn. Du ber vedkommende virkelig leve seg inn i det du skriver (gjerne med lukkede øyne). Etter du har lest teksten for denne personen, viser du frem bildet du har skildret, og ber vedkommende fortelle deg om det du skildret gav dem det riktige bildet. Be dem være spesifikke med hva som ikke stemmer, ta til deg all konstruktiv krititkk. Så vil du etter hvert lære hva som er viktigst å skildre for å gi et klart bilde av et scenario, og hva som er mindre viktig.
|
RSS Feed