Robert Botn

Under finner du et utdrag fra en roman jeg jobber med ved siden av trilogien:


PROLOG

Så det er slik det hele ender …
Jeg kjenner igjen skoene mine med det samme, buksa mi også.
Jeg ligger på magen i en udefinerbar bakgate. Jeg aner ikke når dette kan komme til å skje. Kanskje i morgen. Kanskje om fem år. Kanskje aldri.

Asfalten er delvis dekket av snø. Og snøen mellom beina mine er farget rød. Det er jeg som ligger der. Død.
Tror jeg.

Jeg flykter før jeg rekker å forsikre meg om noe som helst. Går ikke bort for å ta en nærmere titt, for å sjekke om det faktisk er på denne måten jeg skal forlate denne planeten. Nedverdiget. Er jeg blitt ranet og slått ned? Er det snakk om et tilfelle av blind vold? Er jeg blitt påkjørt? Skutt?

Kanskje er jeg ennå ikke død. Jeg angrer et øyeblikk på at jeg ikke så nøyere etter. Men så går jeg der ifra …

Dager og uker går. Jeg blir helt utslitt av min egen sirkelargumentering. Dag og natt. Jeg er i ferd med å gå fra forstanden. Jeg går gjennom det jeg så igjen og igjen. Prøver å huske om jeg så antydning til bevegelse, en rykning i et bein, en lyd. Jeg forsøker også å komme meg tilbake til dette øyeblikket utallige ganger. Men det går rett og slett ikke.
         Det er som om nøkkelen ikke gir meg tillatelse til det.
         Hvert forsøk fører meg bare til helt andre steder.
         Jeg skulle aldri ha rørt den forbanna nøkkelen …

Klikk på symbolet under for å lese første og andre kapittel.

Under finner du et utdrag fra et bokprosjekt som jeg jobber med ved siden av trilogien:


Prolog

Håret hennes er svart som kaffe, som olje – og det bølger sakte, som tang under vann – som om jeg ser henne i saktefilm. Hun sitter med ryggen vendt mot meg, på en enkelt trestol. Hendene hennes er bundet bak stolryggen. To menn står rett foran henne. Jeg kan ikke se ansiktene deres, de er dekket av skygger. En lampe svaier frem og tilbake over hodene deres, vekker skyggene i det store rommet til live. Jeg er redd. Jeg bør ikke være her. Dette er et farlig sted. Men hvor er jeg? Jeg prøver å høre hva de to mennene sier til jenta. Men alt jeg hører er min egen oppjagede pust. Jeg prøver å reise meg, men beina vil ikke lystre.

         Mannen til høyre klapper til den stakkars jenta. Hodet hennes faller fremover. Nakken hennes blir blottlagt. En tatovering kommer til syne. En sommerfugl? Mannen til venstre tar tak i håret hennes og tvinger henne til å rette seg opp i ryggen. Så løsner mannen til høyre på beltespennen ...

... og jeg våkner med et rykk. Jeg er gjennomvåt av svette. Dyna klistrer seg til kroppen. Dette er tredje gang jeg drømmer om den samme jenta. Og drømmene fremstår så levende. De skremmer livet av meg. Jeg skrur på lampa på nattbordet og setter føttene ned på det kalde stuegulvet.

Hvem er hun? Jeg føler jeg kjenner henne. Har aldri opplevd noe lignende. Har hatt levende drømmer, selvfølgelig. Men aldri har jeg opplevd noe i nærheten av dette. I den første drømmen så jeg henne ute på en åker. Hun var noen år yngre, men jeg vet at det var den samme jenta jeg så. Hun arbeidet og var kledd i ganske enkle klær. Husene lenger borte var enkle murbygg, med manglende takstein og ett og annet knust vindu. I den andre drømmen satt hun på dekk på en stor båt, og jeg kunne kjenne at hun var glad, full av håp. Og begge gangene så jeg henne bakfra. Innimellom var jeg nære ved å se ansiktet hennes, men det svarte håret holdt det skjult for meg. Som om jeg ikke var ment å se det ...

Jeg går bort til vasken og tar meg et glass vann. Kommer ikke til å få sove på en stund. Går bort til vinduet og kikker ned på gata. Et par godt voksne somaliere står midt i krysset mellom Bunnpris og Ariana Dagligvare og diskuterer høylytt. Ellers er gatene helt tomme.

         Ser på klokka på veggen. Kvart over tre. Jeg gjesper. Kroppen er utslitt, men hjernen går på høygir. Jeg føler jenta i drømmen vil meg noe, at hun prøver å få kontakt med meg – som hun jenta i The Ring eller noe sånt. Grøsser på ryggen ved tanken. Blir nok ikke mye søvn i natt. Men har ingenting å si. Jeg har ingen store planer for morgendagen. Jeg har ingen jobb å gå til. Ikke på papiret i alle fall. Jeg kan med andre ord sove lenge. Først når mørket faller på i morgen, begynner arbeidsdagen for min del ...

I bortimot to timer blir jeg sittende og se på parkour- og basehoppingsfilmer på YouTube. Må ha noe å fylle skallen med, noe å dytte vekk grubleriene med. Setter jeg meg ned i sofaen og stirrer i veggen, begynner bare tankene å vandre til steder jeg har nedlagt veto mot å besøke. Mimrer tilbake til da jeg gjorde mitt første basehopp på Kjerag for bortimot et år siden. Nølingen, adrenalinet, dødsangsten idet jeg stupte utfor. Må få kommet meg tilbake dit om ikke så altfor lenge ... Surfer til jeg omtrent ikke klarer å holde øynene oppe lenger. Først da legger jeg hodet på puta. Kanskje litt parkour i morgen, tenker jeg. Oppe i Frognerparken. Og før jeg vet ordet av det sovner jeg, med et ørlite smil om munnen.

Klikk på symbolet under, for å lese første kapittel.