Robert Botn

Jeg har holdt på med denne boka altfor lenge. Språket begynner å bære preg av det. Stygge sår i teksten, overalt. Platt språk. Leseren kommer til å merke at jeg kjedet meg mens jeg skrev den. Jeg begynte på Entraenes arv da jeg gikk forfatterstudiet i Bø. For over tre år siden. Jeg er dritt lei.

Nå ligger manuset på pulten min, fullt av notater fra en konsulent på forlaget, og jeg orker ikke tanken på å jobbe videre med det. Likevel kan jeg ikke gi opp. Ikke når jeg har kommet så langt. Den får bare bli dårlig. Men den skal ferdigstilles. En helt ferdig, ræva bok.

Karakterene i historiene mine er omtrent de eneste vennene jeg har igjen. Jeg har behandlet de virkelige vennene mine for dårlig de siste årene, tilbrakt for lite tid sammen med dem. Men karakterene mine bærer jeg med meg hele tiden. De får oppmerksomhet så det holder.

Jeg finner frem Fanget av Frihet, romanen jeg skrev på videregående. Hovedkarakteren i denne boka, Armôn, er med i Entraenes arv. Filemorio og Moldir også.

Jeg blar gjennom sidene.

«Hvorfor skrev du oss, Robert?» sier en stemme bak meg. Jeg hopper i stolen og snur meg.

Armôn kikker meg over skulderen. Han er akkurat slik jeg skrev ham. Liten, spisse ører, fletten hvilende på den ene skulderen, den røde kappen, de tindrende blå øynene.

«Jeg vet ikke,» sier jeg, og vender oppmerksomheten tilbake mot bokmanuset. «Jeg hadde vel planer om å bli kjendis, tror jeg. Få respekt av venner og kjente. Tjene fett med penger og farte verden rundt.»

Stille.

«Du bryr deg egentlig ikke om oss, eller hva? Du er ikke interessert i å virkelig bli kjent med oss.»

«Nei.»

«Det er nok derfor det blir så dårlig, alt du skriver. Du bryr deg like lite om karakterene dine, som du gjør om folka rundt deg.»

Stille. 

«Du er en overfladisk fyr du, Robert.»

«Jeg vet det.»

---

Snøen laver ned utenfor vinduet på Edvards kaffebar. Det er snart jul. Jeg får klaus av all snøen. Bortimot en meter høye brøytekanter.

Men jeg får mer klaus av mine egne tanker.

«Jeg mener det. Jeg drukner i ideer,» sier jeg. 

Du trekker på skuldrene. «Luksusproblem,» sier du. 

«Jeg har skrevet ut handlingen til tre romaner og fire barnebøker i notatform. Jeg mener ... Jeg har i teorien allerede skrevet dem, og likevel ligger de der og venter på å bli skrevet. Og jeg har notater til i alle fall fem andre bøker også.»

«Kanskje du bare skal legge bort skrivingen en stund?» sier du. «Gjøre noe helt annet.»

Jeg blåser. «Det går ikke. Det har blitt en mani. Jeg må bare ferdigstille bøkene. Jeg blir gal av det, men jeg har ikke noe valg. Hjernen min går i ett sett. Jeg tror den jobber på fullt mens jeg sover også. I går kom jeg på en idé til enda en roman. Mens jeg sto i dusjen. Ideen var helt komplett. Alle detaljene. Som om den hadde blitt utviklet i underbevisstheten min ...»

«Tenk om alle som skrev var like heldige som deg,» sier du, og tar en slurk av kaffen din.

«Heldige?!» Du sukker. «Jeg skriver og skriver, men ingenting skjer,» sier jeg. «Jeg har skrivebordskuffen full av gode ideer til romaner. Folk vet jeg skriver, men de tror sikkert jeg suger. De tar meg ikke på alvor. De tror vel nesten ikke på meg lenger, når jeg sier at det kommer til å bli bok av Entraenes arv en gang. De tror jeg er en dass som bare drømmer om å bli forfatter, for de ser aldri konkrete resultater. Men skuffen min er full! Og jeg blir gal av at den er full, og av at jeg aldri får gitt ut noe!»

«Ja da, ja da, slapp av. Du er flink. Jeg vet at du er flink. Ikke sant?»

«Og hvor mye har du lest av det jeg skriver?»

«Jeg vet at du er flink, Robert.» 

«Du vet ikke en dritt!»

Du sukker. Drikker opp resten av kaffen din. 

«Jeg skjønner ikke hvorfor jeg utsetter meg for det her,» sier jeg, og jeg ler oppgitt. «Jeg mener, det er jo tortur. Jeg kan slutte når jeg vil, men det er som med de damene som har menn som slår dem, men ikke klarer å gå fra dem, fordi de tror denne drittsekken er alt de har.»

Du ser på meg med en oppgitt mine. Du har lyst til å gå. Jeg merker det på deg. Du er dritt lei av alt pratet om skriving. All sytingen. Du vurderer om du skal kutte kontakten med meg. Ja, ja ... Jeg har alltid vært sånn. Blir ensporet når jeg går inn for noe. Det blir alt som betyr noe. Alt annet er i veien.

«Vet du hva jeg bør gjøre?» sier jeg. Du hever øyenbrynene. «Jeg burde gi ut en bok jeg kaller Hundre romaner jeg kanskje, kanskje ikke skal skrive en gang. Samle alle ideene, alle notatene, alle skissene og alle uferdige romanutkast i en bok og gi den ut. Bli ferdig med denne dritten. Eller kanskje jeg skulle gitt ut en bokserier og kalt den Samlede refuserte verker.»

Jeg ler. 

Du fortrekker ikke en mine. «God idé,» sier du og reiser deg. «Bli ferdig med denne dritten, så kan vi snakke om noe annet når vi treffes. Kanskje ha det litt gøy.»

Du kler på deg og går.

Jeg blir sittende og rote rundt i tankene mine. Jeg er en eneste stor kartong med kaos. Så deilig det hadde vært å bare gi opp. Jobbe som snekker eller gartner. Hvem er det uansett jeg skriver for? Meg eller dem?

Jeg trenger luft.

Jeg kler på meg og går ut i snøføyken.

En vinner er en som aldri gir opp, hørte jeg en eller annen si en gang. Vel, det samme kan vel sies om de hodestups forelskede, de maktsyke og de stormannsgale. Og denne skrivingen kan tidvis oppleves som nettopp en form for sinnslidelse eller en smertefull forelskelse.

Jeg tar motvillig mobilen opp av lommen.

Tre ubesvarte anrop. Det ubehagelige stikket i magen.

Klokken er 17:07

Jeg må forte meg hjem. Mye å gjøre før jeg får lagt meg.

Hundre romaner jeg kanskje, kanskje ikke skal skrive en gang. Fy feite, for en god idé. Legger mobilen ned i lommen igjen, og prøver å komme på hvordan jeg avsluttet avsnittet jeg arbeidet med før jeg forlot leiligheten.

Tre ubesvarte anrop. Jeg sjekket ikke engang hvem det var som hadde ringt. Det kan være det samme.

Jeg fnyser. De forstår ikke hvor mye jeg har å gjøre ...

(Copyright 2009, Robert Botn)

I forordet til J.R.R. Tolkiens Ringenes Herre får vi et innblikk i forfatterens tanker omkring skriveprosessen. Jeg ønsket å dele noen sitater med dere, både fordi jeg kjenner meg veldig igjen i det Tolkien sier (jeg har selv kjent på behovet for å få forklart hvor hardt arbeidet med å skrive en lang roman er), og fordi utsagnene nok kan fungere som en oppmuntrer for deg som strever med et stort bokprosjekt og føler at du aldri kommer til å bli ferdig. Tolkien er et godt eksempel på en forfatter som ikke gir opp.

"De som ba om mer stoff om hobbiter, fikk det til slutt, men de måtte vente lenge, for arbeidet med Ringenes Herre fortsatte med avbrudd i årene 1936 til 1949. (...) forsinkelsen ble selvsagt enda større av krigen som brøt ut i 1939; ved slutten av det året var fortellingen ennå ikke nådd til enden av Første bok. (...) ikke lenger i stand til å legge fortellingen helt fra meg, og slik pludret jeg videre, helst om natten, til jeg sto ved Balins grav i Moria. Der ble jeg stående lenge. (...) tok det enda fem år før beretningen var ført frem til den slutten den nå har. (...) Og så, da `slutten´ endelig var nådd, måtte hele historien revideres, faktisk nesten fullstendig omskrives fra slutten og bakover. Og den måtte maskinskrives, og det av meg."

Etter at selve fortellingen er skrevet ferdig, gjenstår gjerne over halvparten av arbeidet. Å skrive historien er "enkelt" - en får skape, leke seg, utforske nytt terreng. Så begynner det harde arbeidet - en må følge den samme stien tilbake til utgangspunktet, traske frem og tilbake langs denne stien igjen og igjen - til det kjedsommelige, ja til en er nære ved å miste forstanden. Jeg har altså ikke sittet og skrevet det ene nye avsnittet etter det andre de siste årene. Jeg har revidert, revidert, revidert.

"Enkelte som har lest boken, eller i alle fall anmeldt den, har funnet den kjedelig, absurd eller til og med foraktelig, og jeg har ingen grunn til å beklage meg, ettersom jeg har lignende oppfatninger om deres bøker, eller om den slags  bøker de åpenbart foretrekker. (...) i brevene jeg har mottatt finner jeg at samtlige avsnitt eller kapitler som i noens øyne er skjønnhetsflekker, setter andre særlig pris på. Den mest kritiske av alle lesere, jeg selv, finner nå mange svakheter, mindre og større, men siden han heldigvis ikke er pliktig til hverken å anmelde boken eller å skrive den om igjen, går han henover disse i taushet, bortsett fra én: boken er for kort."

En vil aldri klare å skrive en bok som alle liker. Til og med Ringenes herre fikk åpenbart flere dårlige anmeldelser. Og hvis den fikk dårlige anmeldelser, vil jeg ikke ta det så tungt om en anmelder (som kanskje ikke engang liker fantasy) gir min bok en dårlig anmeldelse en gang.

En kommer nok aldri til å bli hundre prosent fornøyd med en bok en har skrevet. Men en gang må en bare si at nok er nok, boken er ferdig. For en vil alltid (forhåpentligvis) utvikle seg som forfatter, og dermed vil en se svakheter ved tidligere verk - men da får en bare gjøre som Tolkien og "gå henover disse i taushet".

Hadde lyst til å dele denne videoen med dere. Neil Gaiman holder en underholdende tale om utfordringene ved å være en kjendis, og han deler også noen erfaringer fra nesten tretti år som frilanser. Noen gode råd her. Og noen tankevekkere.

Tenkte å dele endel av den siste konsulentuttalelsen jeg fikk fra Gyldendal i går, slik at dere får se akkurat hvor i prosessen jeg befinner meg. Synes det er best å være ærlig på hvor jeg står i prosessen. Er et stykke frem til endelig produkt - men jeg har fortsatt troa. Skal også fortelle litt om hva jeg tenker om veien videre (nederst i innlegget).

Marianne (hovedkonsulent, Barn og Ungdom, Gyldendal):

"Ja, det har skjedd ting med manuset. Verdenen er blitt mer levende. Språket er mange steder bedre. Men det mangler ennå en god del. (...) antall synsvinkler og personer (barna)  i denne første boka er for stort, det   påpekes både av forrige konsulent og denne konsulenten. Og jeg er helt enig med dem. (...) jeg liker mye av dette veldig godt, jeg er stadig interessert og tenker at dette KAN bli en utrolig levende og spennende bok. Men det avhenger nok av at du kan virkelig kutte, at du kan begrense antall synsvinkler -- og at du kan få personene mer levende for oss."

Konsulent nummer 2:

"Hovedideen til boken er fantasifull, og (...) et godt rammeverk for å kunne fortelle morsomme og spennende historier. (...) De største problemene med fortellingen er:
1. altfor mange synsvinkler/karakterer
2. karakterene framstår ikke som troverdige.
Jeg ville foretrukket mer fokus på et eller to av barna, og så kan de andre dras inn etter hvert, uten at man følger dem direkte. (...) De tre barna er åpenbart satt sammen med omtanke for å skape en slags trio, men de faller på mange måter igjennom. Jeg sitter som leser og opplever at jeg ikke tror på motivasjonen deres og dermed føler at karakterene blir styrt av historien, i stedet for enn at det er karakterene som styrer historien.

Forfatteren har et langt bedre grep rundt språklige teknikker. Selv om det finnes eksempler på alle typer feil i manuskriptet, så tilsier teksten at forfatteren burde kunne klare å løfte språket til det nødvendige nivået over tid. Under følger en liste over ting forfatteren bør se på. De står ikke i prioritert rekkefølge.

1.       Repetisjon av informasjon. F.eks i prologen:

Han var blitt eldgammel nå. Håret hans var grått, ansiktet hans furet, og huden hang og slang flere steder. Men slike overfladiske ting ofret han som regel ikke en tanke. Foruten smerten i ryggen og det dårlige synet, var han ellers i god form. Spesielt med tanke på hvor gammel han var blitt. Ikke en sjel i denne byen visste hvor gammel han egentlig var, og han hadde ingen planer om å røpe det for noen. Hadde han gjort den tabben å fortelle folk at han snart fylte tusen år, ville de nok bare ha plassert ham på et av disse hjemmene for demente. Så han holdt munn, og koste seg heller med hemmeligheten sin.

2.       Overdrevent bruk av ‘og’ og ‘men’ i begynnelsen av setninger.

Men det var vel uansett for sent nå.
Og dessuten var det nok ingen stein å finne.

3.       Bruk av kursiv for å vise indre monolog.

4.       Bruk av indre monolog til å forklare konsepter til leseren må brukes med omhu. Det blir fort unaturlig.

5.       Bytte av tidsperspektiv:

Petro satte til å løpe, og i ettertid skulle han komme til å huske de neste minuttene som en reise i sin egen kropp – som om han var en passasjer og kroppen rett og slett ble nødt til å ta kontrollen for å få ham i sikkerhet. Så redd var han."


Mine tanker om veien videre:

Som dere ser, var det endel å sette fingrene i her. En kan bli matt av mindre ... Planen er nå å gjennomføre et eksperiment - skal kutte som aldri før, få hele historien inn i en roman (istedenfor tre). Tenker å ha 4 deler i boka.

Skal prøve å fortelle historien hovedsaklig gjennom Petros øyne. Flere synvinkler vil komme inn etterhvert, men ikke før leseren har blitt ordentlig kjent med de tre, fire viktigste karakterene.

Ser for meg at jeg vil ende opp med en roman på mellom 500 og 600 sider. Så her skal det kuttes vekk mellom 400 og 500 sider. Ai ... Det kaller jeg en utfording. Men tror det kan gjøre historien godt. Istedenfor tre "halvslappe" bøker, sitter jeg til slutt forhåpentligvis igjen med en bok med driv fra ende til annen.

Har ennå igjen å skrive et par nye avsnitt til historien. Og disse skal jeg også få til å passe inn i helheten. Så vi får se hva sommeren og høsten bringer. Blir jeg ferdig med første utkast av romanen Anselma i løpet av høsten? Tja, kanskje. Historien er jo skrevet. Dreier seg i hovedsak om å kutte ned på lengde og karakterer.

"I´m sorry, my darlings, I am going to have to kill you ..."

Reinventing Comics av Scott McCloud er en bok som tar opp tolv revolusjoner innen tegneseriesjangeren. Han skriver om hvordan kombinasjonen av oppfinnsomhet og ny teknologi har tatt tegneseriene til et nytt nivå, og han tar blant annet opp hvordan tegneserier i dag blir skrevet, og hvordan de blir lest og oppfattet.

Scott McCloud har tidligere skrevet bøkene Making Comics: Storytelling Secrets of Comics, Manga and Graphic Novels og Understanding Comics: The Invisible Art. Alle de tre nevnte bøkene, er bøker jeg selv har planer om å anskaffe meg. Og jeg vil tro at de er nyttige verktøy for enhver som ønsker å bli en dyktig tegneserieskaper.
Klikk på bildet til venstre for å se hva Frank Miller, Will Wright og Neil Gaiman hadde å si om Reinventing Comics. Kanskje mer presise omtaler enn den korte jeg kom med - siden jeg ennå ikke har lest hele boka, mener jeg.

Ut ifra det lille jeg har bladd i et par av disse bøkene, fremstår de som både pedagogiske og lettleste -  ja, uunnværlige for enhver tegneserieskaper.

Sommeren før jeg begynte på forfatterstudiet i Bø i 2005, hadde jeg det ikke helt supert. Følte livet var litt kinkig - tenkte voldsomt mye. Så jeg kom frem til at jeg skulle skrive hundre tekster på hundre dager. Jeg kalte prosjektet "Fragmenter". En tekst hver dag. Kunne handle om alt mellom himmel og jord. Tanken var å skrive ut alle de slitsomme tankene jeg gikk og grublet på. Tankene gikk i sirkel. Samme greiene om og om igjen. Så jeg begynte å skrive. Hadde ikke noe å si hvor banalt "dagens tema" var. Skrev det som kom. Hadde ingen tanker om at dette skulle bli skjønnlitteratur. Målet var å få renset systemet litt.

Så jeg ønsker å videreformidle dette tipset til deg. Går du og grubler mye, så sett deg ned og skriv det ut. Fantastisk terapi. Jeg skrev hundre tekster. Men trenger du bare å skrive ti eller tretti, så skriv ti eller tretti. Alt jeg veit, er at jeg ble ferdig med endel slitsomme tankerekker. Og hver gang tankene er på vei inn i en av disse blindgatene nå, så vrir jeg bare på rattet og styrer unna.


Under følger noen korte utdrag fra disse tekstene. Og helt nederst i innlegget ser du noen bilder og noe tekst som jeg åpnet og avsluttet med. Ikke snakk om store tanker. Bare helt ordinære tanker. Slike som vi alle kan tenke innimellom. Men får en dem ned på papiret, slipper en at de ligger og forpester "tankegangen".

1.
Han tenkte: Det er bare jeg som virkelig eksisterer. Alt omkring meg er kulisser for mitt egosentriske jeg. Alt er laget av luft og mine egne fantasier, og sjela mi svømmer helt alene i et stort basseng og fantaserer om en verden den skulle ønske eksisterte.

2.
Han tenkte: Det er ikke til å komme bort ifra, uansett hvordan en vrir og vender på det, at alle til syvende og sist er helt alene i denne verden. Sjelene våre er fanget inne i døende kropper og kan aldri berøre hverandre. Vi kan få nære venner eller innlede forhold, og tro at det fører sjelene våre tettere sammen, men de er fortsatt atskilt fra hverandre og helt alene. Den dagen vi dør kommer sjela til å forlate kroppen, uansett om vi er i et forhold eller ikke. Og først da, kan hende, kan vi bli ett med et annet menneske?

14.
Du må finne deg selv, sa folk til meg. Jeg lette så hardt at jeg glemte meg selv oppi det hele.

16.
Jeg må være voldsomt stor som rommer så mange tanker, minner, følelser, fremtidshåp og drømmer. Og alle andre er like store som meg. Jeg kommer aldri til å svømme over Atlanterhavet. På samme måte vil jeg aldri bli fullt ut kjent med noe annet menneske. Men er jeg heldig, vil jeg vasse i strandkanten hos mange fantastiske mennesker.


Vi kaller det meningsløst.
Vi kaller det Jesus.
Vi kaller det en reise.
Vi kaller det kort.
Vi kaller det langt.
Vi kaller det evig.
Vi kaller det smerte.
Vi kaller det en gåte.
Vi kaller det kunst.
Vi kaller det `Mens vi venter´.
Vi kaller det `Før en blir seksti´.
Vi kaller det `Etter en blir seksti´. 
Vi kaller det et spill.
Vi kaller det første omgang.
Vi kaller det en læringsprosess.
Vi kaller det et oppdrag.
Vi kaller det bortkastet.
Vi kaller det urettferdig.
Vi kaller det kjærlighet.
Vi kaller det `Venner og kjære´.
Vi kaller det `Da jeg var ung´.
Vi kaller det `Fotball.
Vi kaller det `Til hjertet slutter å slå´.
Vi kaller det `Fra krybbe til grav´.

Er nå i gang med sesong 5 av Mad Men, og serien er fortsatt helt i en klasse for seg. Serien kan til tider være nokså "lavmælt", og de som er ute etter skuddvekslinger og biljakter kommer nok ikke til å juble - men for oss som er glad i fortellinger som fortelles med vanvittig presisjon, er dette godsaker.
Ikke en eneste replikk føles unødvendig, ikke en eneste karakter som en "pappfigur". 

Alt er så gjennomført, og hver eneste karakter utvikler seg så naturlig gjennom historiens løp, at det rett og slett bare er å ta av seg hatten. En føler medynk med de mest stakkarslige mannfolka, en kjenner smerten til kona som blir bedratt, en føler på desperasjonen til hovedkarakteren (Don Draper) som lever ut et eneste stort skuespill, og som merker at korthuset er i ferd med å rase sammen.

Jeg har hørt folk si at de ikke gadd å se mer etter de første episodene - fordi det gikk for treigt. Jo, det går nokså sakte i begynnelsen. Det "skjer" ikke så mye - men likevel skjer det VANVITTIG mye. Tok du den? Mad Men er en serie hvor hovedfokuset er på det som skjer inne i karakterene, ikke like mye på ytre dramatikk. Og første sesong er med på å legge et viktig grunnlag for plottet som følger i de to følgende sesongene - en vil rett og slett ikke skjønne så mye av det som skjer i sesong to og tre, uten å ha sett første sesong. En vil da gå glipp av mange av de viktige nyansene i plottet (og i karakterene).

Ja, rådet mitt til deg som ønsker å bli god på dialog, og hvordan du bygger opp plottet i en fortelling, er såre enkelt: sett deg ned og se litt Mad Men innimellom. Spesielt når du føler at dialogen ikke flyter i det du skriver - sett på en episode og merk deg hvordan dialogen bølger frem og tilbake mellom karakterene, hvordan en kan lese så mye mer "mellom linjene" på det som blir sagt, hvordan ingen sier mer enn nødvendig, men AKKURAT det som trengs for å få frem de viktige poengene. Det er rett og slett en nytelse.

Og selvfølgelig er innpakningen: musikken, interiøret, bilene og moten fra 60-tallet også med på å gjøre serien estetisk digg å se på.

Fra 09:00 til 11:30 var jeg så heldig å få henge med 6. og 7. klasse på Vollen Montessori-skole - og for en inspirerende gjeng de var!

Jeg møtte opp cirka kvart på ni, litt sommerfugler i magen: "Hvordan skal dette gå?" Og så tar læreren meg med inn i klasserommet og jeg blir møtt av en gjeng smilende kids som alle tar meg høflig i hånda og introduserer seg selv. Og jammen kommer ikke en av elevene også bort og spør om jeg har lyst på noe å drikke, også ... Er visst håp for ungdommen, likevel.

Første timen forteller jeg om meg selv, om det å skrive og oversette bøker - og om hvorfor jeg elsker det å skrive og lese så høyt. Og elevene sitter høflig og hører etter. Flere av dem stiller tankevekkende spørsmål, og når jeg leser opp første kapittel fra bok 1 i Anselma-trilogien, sitter de stille og oppmerksomme og lytter.

(I Pausen kommer en elev bort og spør om jeg har lyst på en kopp kaffe. "Med melk?" Jeg smiler og sier at svart kaffe er topp. Kjenner jeg raskt blir glad i gjengen.)

Vi går over til andre del av opplegget - noen skrivetips. Og også her hører de godt etter og stiller kritiske spørsmål. Og når noen enkle rammer er satt, får elevene selv lov til å skrive hver sin fortelling. Jeg går rundt og veileder som best jeg kan, og de skriver i vei. De gjennomfører "intervjuet" av hovedkarakteren, som jeg introduserte for dem, og så skriver de. Mens jeg går fra bord til bord blir jeg mer og mer overveldet over hvor oppegående gjengen er. De kommer jo opp med de fantastiske ideer! Enkelte jeg faktisk kunne tenkt meg å skrive videre på selv.

Etter en halvtimes tid med jobbing, samles vi i ene hjørnet av klasserommet, og de som har lyst får lese opp sine fortellinger for resten. Og mange vil! Enkelte av dem har rukket å skrive to hele A4-sider. Godt jobba! Og for noen skildringer de kommer med, og for noen kule karakterer de har diktet opp.

Jeg avslutter, og takker for meg, og en av elevene sier: "Takk for at du kom, det var skikkelig inspirerende." En annen sier: "Vi blei skikkelig gira på den fortellingen vi har begynt på. Vi skal fortsette på den etter at du har dratt." Og en tredje sier: "Kommer du tilbake?"

Tja ... Jeg har jammen lyst til å komme tilbake. Skikkelig gøy å være sammen med denne gruppa i noen timer. Og jeg gleder meg til å se om noen av dem en dag gir ut den neste store norske romanen, eller skriver den neste Star Wars. Ivrige var de, og flinke også. God kombo!

Takk for en topp opplevelse, Vollen Montessori-skole! Dere inspirerte meg virkelig!

Til venstre sitter jeg i bibliotek-baren på Bristol hotel i Oslo. Stedet der jeg en periode pleide å møte en gjeng med kamerater til en ukentlig prat om bøker og om egne skriveprosjekter (Et par bilder fra denne baren finner du litt lenger nede).

Før jeg flyttet til Oslo fremsto byen som grå og trist for meg - en eneste stor betongkloss, nærmest. Men så flyttet jeg inn i Toftesgate, og sakte men sikkert begynte jeg å sette mer og mer pris på denne storbyen (føltes jo stor for en Tønsberg-gutt). Uker og måneder gikk, og jeg ble bedre og bedre kjent i gater og streder. Fant den ene etter den andre "bortgjemte" kafeen og baren. Og jeg fant mine stamsteder. Akkurat som Ibsen alltid pleide å sitte på Grand Kafe på formiddagene, oppsøkte jeg Bare Jazz i Grensen, Edvards kaffebar på Schous plass og Cafe Sør i Torggata. På bildene til høyre (under) ser du meg på "Bare Jazz", og du ser også det faste arbeidsbordet mitt. Satt MANGE timer på denne kafeen og skreiv, gitt. Blei nokså godt kjent med de ansatte der, etter hvert. 

Det jeg kommer til å savne aller mest med Oslo er muligheten til å alltid kunne gå ut i gatene og omtrent til enhver tid kunne kjenne på en kraftig puls og samtidig drukne i mengden av folk som har nok med sitt. For midt i dette folkelivet fikk jeg anledning til å la meg inspirere av impulser fra alle hold. Og når jeg så gikk inn på en kafe med dempet belysning kunne jeg i noen timer glemme alt annet og være fullt og helt oppslukt i en annen verden. Som fattig student var dette en billig måte å reise til spennende steder på.

Men jeg gleder meg også veldig til å flytte! Neste kapittel i min egen fortelling. Det vil åpne dører for nye bekjentskaper, nye impulser - gull for en som ønsker å skrive. Og nå er jo Ålesund i ferd med å bli en av Norges desidert fremste kafe-byer, også. Så hvis behovet for å leke storbygutt skulle melde seg, er det bare å ta turen til nærmeste kafe med utsikt rett inn i nærmeste murbygg. Aaah ... Lykke.

Hvor mange hundre timer jeg til sammen har tilbrakt på en kafe i hovedstaden de siste åtte årene er jeg ikke helt sikker på - men MYE tid har gått med over en kaffekopp, med en kulepenn i hånda, mens tankene har flydd av sted til en annen verden.

Innimellom kan det føles som en altfor fjern drøm å skulle få boka si antatt på et forlag (spesielt på et av de fire store). Men fortvil ikke. Det finnes andre løsninger for deg som ikke kommer gjennom nåløyet hos en av de store - enten på grunn av kvalitet, eller på grunn av for smal målgruppe. Det finnes flere grunner til at et stort forlag sier nei til utgivelse. Selvfølgelig må boka være god, men den må også ha et potensiale til å selge godt.

Jeg har lyst til å foresalå forlaget Publica for deg. Her kan en i alle fall LITT enklere få boka si antatt. Dette fordi Publica trykker opp bøkene sine i litt mindre opplag; de trykker opp i forhold til det de tror din bok kan selge. Publica sier selv at det er større mulighet for å bli antatt der enn hos endel andre forlag - MEN at de likevel ikke antar alt. Langt ifra. De er også opptatt av at bøkene de gir ut skal være av god kvalitet.

Dette innlegget er ikke ment å oppmuntre deg til å slurve med språk og si deg ferdig før du egentlig er det, fordi Publica uansett kan komme til å gi det ut. Nei, arbeid skikkelig med manuset ditt. Det siste du vil, er at boka di skal bli gitt før den egentlig holder mål. For dermed vil du ti år senere se på denne boka og gremmes. Men jeg ønsker med innlegget å vise deg at det finnes håp!

Og skulle du mot formodning ikke bli antatt hos Publica heller, finnes det kriseløsninger. Forlaget Norske Bøker er (til tross for at det antydes i navnet) ikke et forlag i ordinær forstand, men snarere et trykkeri hvor du bidrar med en sum til trykking og markedsføring. Dette kan være en grei måte å gjøre det på - som en siste utvei. Men altså, prøv Publica først!