Robert Botn

Han kjekke karen som sitter og spiller bass i starten der, det er meg. Plain kommer veldig snart med første singel. Første mix er allerede gjort :)

Bildar av Torje Rørstad: www.torjefoto.com

Jeg har holdt på med denne boka altfor lenge. Språket begynner å bære preg av det. Stygge sår i teksten, overalt. Platt språk. Leseren kommer til å merke at jeg kjedet meg mens jeg skrev den. Jeg begynte på Entraenes arv da jeg gikk forfatterstudiet i Bø. For over tre år siden. Jeg er dritt lei.

Nå ligger manuset på pulten min, fullt av notater fra en konsulent på forlaget, og jeg orker ikke tanken på å jobbe videre med det. Likevel kan jeg ikke gi opp. Ikke når jeg har kommet så langt. Den får bare bli dårlig. Men den skal ferdigstilles. En helt ferdig, ræva bok.

Karakterene i historiene mine er omtrent de eneste vennene jeg har igjen. Jeg har behandlet de virkelige vennene mine for dårlig de siste årene, tilbrakt for lite tid sammen med dem. Men karakterene mine bærer jeg med meg hele tiden. De får oppmerksomhet så det holder.

Jeg finner frem Fanget av Frihet, romanen jeg skrev på videregående. Hovedkarakteren i denne boka, Armôn, er med i Entraenes arv. Filemorio og Moldir også.

Jeg blar gjennom sidene.

«Hvorfor skrev du oss, Robert?» sier en stemme bak meg. Jeg hopper i stolen og snur meg.

Armôn kikker meg over skulderen. Han er akkurat slik jeg skrev ham. Liten, spisse ører, fletten hvilende på den ene skulderen, den røde kappen, de tindrende blå øynene.

«Jeg vet ikke,» sier jeg, og vender oppmerksomheten tilbake mot bokmanuset. «Jeg hadde vel planer om å bli kjendis, tror jeg. Få respekt av venner og kjente. Tjene fett med penger og farte verden rundt.»

Stille.

«Du bryr deg egentlig ikke om oss, eller hva? Du er ikke interessert i å virkelig bli kjent med oss.»

«Nei.»

«Det er nok derfor det blir så dårlig, alt du skriver. Du bryr deg like lite om karakterene dine, som du gjør om folka rundt deg.»

Stille. 

«Du er en overfladisk fyr du, Robert.»

«Jeg vet det.»

---

Snøen laver ned utenfor vinduet på Edvards kaffebar. Det er snart jul. Jeg får klaus av all snøen. Bortimot en meter høye brøytekanter.

Men jeg får mer klaus av mine egne tanker.

«Jeg mener det. Jeg drukner i ideer,» sier jeg. 

Du trekker på skuldrene. «Luksusproblem,» sier du. 

«Jeg har skrevet ut handlingen til tre romaner og fire barnebøker i notatform. Jeg mener ... Jeg har i teorien allerede skrevet dem, og likevel ligger de der og venter på å bli skrevet. Og jeg har notater til i alle fall fem andre bøker også.»

«Kanskje du bare skal legge bort skrivingen en stund?» sier du. «Gjøre noe helt annet.»

Jeg blåser. «Det går ikke. Det har blitt en mani. Jeg må bare ferdigstille bøkene. Jeg blir gal av det, men jeg har ikke noe valg. Hjernen min går i ett sett. Jeg tror den jobber på fullt mens jeg sover også. I går kom jeg på en idé til enda en roman. Mens jeg sto i dusjen. Ideen var helt komplett. Alle detaljene. Som om den hadde blitt utviklet i underbevisstheten min ...»

«Tenk om alle som skrev var like heldige som deg,» sier du, og tar en slurk av kaffen din.

«Heldige?!» Du sukker. «Jeg skriver og skriver, men ingenting skjer,» sier jeg. «Jeg har skrivebordskuffen full av gode ideer til romaner. Folk vet jeg skriver, men de tror sikkert jeg suger. De tar meg ikke på alvor. De tror vel nesten ikke på meg lenger, når jeg sier at det kommer til å bli bok av Entraenes arv en gang. De tror jeg er en dass som bare drømmer om å bli forfatter, for de ser aldri konkrete resultater. Men skuffen min er full! Og jeg blir gal av at den er full, og av at jeg aldri får gitt ut noe!»

«Ja da, ja da, slapp av. Du er flink. Jeg vet at du er flink. Ikke sant?»

«Og hvor mye har du lest av det jeg skriver?»

«Jeg vet at du er flink, Robert.» 

«Du vet ikke en dritt!»

Du sukker. Drikker opp resten av kaffen din. 

«Jeg skjønner ikke hvorfor jeg utsetter meg for det her,» sier jeg, og jeg ler oppgitt. «Jeg mener, det er jo tortur. Jeg kan slutte når jeg vil, men det er som med de damene som har menn som slår dem, men ikke klarer å gå fra dem, fordi de tror denne drittsekken er alt de har.»

Du ser på meg med en oppgitt mine. Du har lyst til å gå. Jeg merker det på deg. Du er dritt lei av alt pratet om skriving. All sytingen. Du vurderer om du skal kutte kontakten med meg. Ja, ja ... Jeg har alltid vært sånn. Blir ensporet når jeg går inn for noe. Det blir alt som betyr noe. Alt annet er i veien.

«Vet du hva jeg bør gjøre?» sier jeg. Du hever øyenbrynene. «Jeg burde gi ut en bok jeg kaller Hundre romaner jeg kanskje, kanskje ikke skal skrive en gang. Samle alle ideene, alle notatene, alle skissene og alle uferdige romanutkast i en bok og gi den ut. Bli ferdig med denne dritten. Eller kanskje jeg skulle gitt ut en bokserier og kalt den Samlede refuserte verker.»

Jeg ler. 

Du fortrekker ikke en mine. «God idé,» sier du og reiser deg. «Bli ferdig med denne dritten, så kan vi snakke om noe annet når vi treffes. Kanskje ha det litt gøy.»

Du kler på deg og går.

Jeg blir sittende og rote rundt i tankene mine. Jeg er en eneste stor kartong med kaos. Så deilig det hadde vært å bare gi opp. Jobbe som snekker eller gartner. Hvem er det uansett jeg skriver for? Meg eller dem?

Jeg trenger luft.

Jeg kler på meg og går ut i snøføyken.

En vinner er en som aldri gir opp, hørte jeg en eller annen si en gang. Vel, det samme kan vel sies om de hodestups forelskede, de maktsyke og de stormannsgale. Og denne skrivingen kan tidvis oppleves som nettopp en form for sinnslidelse eller en smertefull forelskelse.

Jeg tar motvillig mobilen opp av lommen.

Tre ubesvarte anrop. Det ubehagelige stikket i magen.

Klokken er 17:07

Jeg må forte meg hjem. Mye å gjøre før jeg får lagt meg.

Hundre romaner jeg kanskje, kanskje ikke skal skrive en gang. Fy feite, for en god idé. Legger mobilen ned i lommen igjen, og prøver å komme på hvordan jeg avsluttet avsnittet jeg arbeidet med før jeg forlot leiligheten.

Tre ubesvarte anrop. Jeg sjekket ikke engang hvem det var som hadde ringt. Det kan være det samme.

Jeg fnyser. De forstår ikke hvor mye jeg har å gjøre ...

(Copyright 2009, Robert Botn)

Endelig har også jeg kommet så langt at jeg har fått lest første samlehefte i Fables-serien, utgitt på Vertigo. Hovedpremisset i Fables er at en rekke eventyrfigurer (bl.a. Tornerose, Snøhvit, "Den store stygge ulven" +++) er blitt tvunget i eksil, og holder nå til i vår verden - nærmere bestemt i New York.

Dette premisset kan nok høres litt corny ut. Og kanskje er det også litt i overkant corny, til og med for en som elsker fantasy-sjangeren så høyt som jeg. Når det er sagt, liker jeg konseptet. Men merker jeg sitter igjen med et slags elsk-hat-forhold til dette første heftet i serien. 

Liker tanken om å bringe eventyr-figurer inn i vår verden (er generelt glad i fantasy som foregår i vår verden), men likevel klarer jeg ikke helt å "tro på" karakterene. En må jo selvfølgelig godta premissene når en bestemmer seg for å lese en slik fortelling - dette er ikke ment å skulle være hentet fra virkeligheten, overnaturlige ting kommer til å dukke opp på hver side. Og slike ting er jo topp i seg selv. Men det er ikke nok for å fenge denne leseren. Det viktigste i enhver fortelling, uavhengig av sjanger, er karakterene. Og det er noe med karakterene i Fables som blir litt kunstig. De blir enten påtatt barske, påtatt unge og naive, påtatt dumme - som om de er "ikledd" roller, som kan legge grunnlaget for en spennende tegneserie. På sett og vis klarer jeg ikke helt å tro på at dette dreier seg om den "faktiske" Tornerose, Snøhvit, Skjønnheten og Udyret og så videre ... Det kan jo være at forfatteren her har lagt nye premisser for hva slags personer Snøhvit og alle de andre er. Like fullt blir jeg mer forstyrret enn begeistret av karakternavnene.

En ting jeg likte veldig godt med dette heftet, var at jeg fikk servert en hel, avsluttet fortelling. En skjønner at det kommer til å skje mer, men selve etterforskningen av drapet på "Tornerose" ble oppklart, og ingen løse tråder ble hengende og slenge - foruten en antydning til en gryende romanse mot slutten.

Jeg er usikker på om jeg kommer til å bruke mer tid og penger på denne serien. Kanskje. Tror nok jeg kommer til å anskaffe meg ett hefte til, i alle fall. Og fenger det meg mer enn første heftet gjorde, er det godt mulig at jeg vil fortsette lesningen.

Som jeg vel har nevnt et annet sted, er jeg en stor fan av Sandman av Neil Gaiman - også denne utgitt på Vertigo. Og på mange måter kan jo Fables minne om Sandman, men jeg mener at Neil Gaiman makter å gjøre karakterene mer troverdige enn hva Bill Willingham gjør i Fables. Men for all del, her kan det selvfølgelig dreie seg like mye om preferanser. Kanskje blir Fables for "konkret" for meg. Kanskje hadde jeg foretrukket om historien dreide seg om barn eller barnebarn av de forskjellige eventyrfigurene. Eller at historien dreide seg om noen helt andre enn de mest kjente eventyrfigurene - og at de mer kjente bare dukket opp som gjestekarakterer her og der. Veit ikke. Klarer hverken å forholde meg til Snøhvit som ordførerens høyre hånd eller `skjønnheten og udyret´ som et moderne par med ekteskapsproblemer. Sånn er det bare. Vi får se hva neste hefte har å by på.

(P.S. Som en liten bonus får en i dette heftet en kort, illustrert novelle av forfatteren av resten av heftet, Bill Willingham.)

I forordet til J.R.R. Tolkiens Ringenes Herre får vi et innblikk i forfatterens tanker omkring skriveprosessen. Jeg ønsket å dele noen sitater med dere, både fordi jeg kjenner meg veldig igjen i det Tolkien sier (jeg har selv kjent på behovet for å få forklart hvor hardt arbeidet med å skrive en lang roman er), og fordi utsagnene nok kan fungere som en oppmuntrer for deg som strever med et stort bokprosjekt og føler at du aldri kommer til å bli ferdig. Tolkien er et godt eksempel på en forfatter som ikke gir opp.

"De som ba om mer stoff om hobbiter, fikk det til slutt, men de måtte vente lenge, for arbeidet med Ringenes Herre fortsatte med avbrudd i årene 1936 til 1949. (...) forsinkelsen ble selvsagt enda større av krigen som brøt ut i 1939; ved slutten av det året var fortellingen ennå ikke nådd til enden av Første bok. (...) ikke lenger i stand til å legge fortellingen helt fra meg, og slik pludret jeg videre, helst om natten, til jeg sto ved Balins grav i Moria. Der ble jeg stående lenge. (...) tok det enda fem år før beretningen var ført frem til den slutten den nå har. (...) Og så, da `slutten´ endelig var nådd, måtte hele historien revideres, faktisk nesten fullstendig omskrives fra slutten og bakover. Og den måtte maskinskrives, og det av meg."

Etter at selve fortellingen er skrevet ferdig, gjenstår gjerne over halvparten av arbeidet. Å skrive historien er "enkelt" - en får skape, leke seg, utforske nytt terreng. Så begynner det harde arbeidet - en må følge den samme stien tilbake til utgangspunktet, traske frem og tilbake langs denne stien igjen og igjen - til det kjedsommelige, ja til en er nære ved å miste forstanden. Jeg har altså ikke sittet og skrevet det ene nye avsnittet etter det andre de siste årene. Jeg har revidert, revidert, revidert.

"Enkelte som har lest boken, eller i alle fall anmeldt den, har funnet den kjedelig, absurd eller til og med foraktelig, og jeg har ingen grunn til å beklage meg, ettersom jeg har lignende oppfatninger om deres bøker, eller om den slags  bøker de åpenbart foretrekker. (...) i brevene jeg har mottatt finner jeg at samtlige avsnitt eller kapitler som i noens øyne er skjønnhetsflekker, setter andre særlig pris på. Den mest kritiske av alle lesere, jeg selv, finner nå mange svakheter, mindre og større, men siden han heldigvis ikke er pliktig til hverken å anmelde boken eller å skrive den om igjen, går han henover disse i taushet, bortsett fra én: boken er for kort."

En vil aldri klare å skrive en bok som alle liker. Til og med Ringenes herre fikk åpenbart flere dårlige anmeldelser. Og hvis den fikk dårlige anmeldelser, vil jeg ikke ta det så tungt om en anmelder (som kanskje ikke engang liker fantasy) gir min bok en dårlig anmeldelse en gang.

En kommer nok aldri til å bli hundre prosent fornøyd med en bok en har skrevet. Men en gang må en bare si at nok er nok, boken er ferdig. For en vil alltid (forhåpentligvis) utvikle seg som forfatter, og dermed vil en se svakheter ved tidligere verk - men da får en bare gjøre som Tolkien og "gå henover disse i taushet".

Hadde lyst til å dele denne videoen med dere. Neil Gaiman holder en underholdende tale om utfordringene ved å være en kjendis, og han deler også noen erfaringer fra nesten tretti år som frilanser. Noen gode råd her. Og noen tankevekkere.

Tenkte å dele endel av den siste konsulentuttalelsen jeg fikk fra Gyldendal i går, slik at dere får se akkurat hvor i prosessen jeg befinner meg. Synes det er best å være ærlig på hvor jeg står i prosessen. Er et stykke frem til endelig produkt - men jeg har fortsatt troa. Skal også fortelle litt om hva jeg tenker om veien videre (nederst i innlegget).

Marianne (hovedkonsulent, Barn og Ungdom, Gyldendal):

"Ja, det har skjedd ting med manuset. Verdenen er blitt mer levende. Språket er mange steder bedre. Men det mangler ennå en god del. (...) antall synsvinkler og personer (barna)  i denne første boka er for stort, det   påpekes både av forrige konsulent og denne konsulenten. Og jeg er helt enig med dem. (...) jeg liker mye av dette veldig godt, jeg er stadig interessert og tenker at dette KAN bli en utrolig levende og spennende bok. Men det avhenger nok av at du kan virkelig kutte, at du kan begrense antall synsvinkler -- og at du kan få personene mer levende for oss."

Konsulent nummer 2:

"Hovedideen til boken er fantasifull, og (...) et godt rammeverk for å kunne fortelle morsomme og spennende historier. (...) De største problemene med fortellingen er:
1. altfor mange synsvinkler/karakterer
2. karakterene framstår ikke som troverdige.
Jeg ville foretrukket mer fokus på et eller to av barna, og så kan de andre dras inn etter hvert, uten at man følger dem direkte. (...) De tre barna er åpenbart satt sammen med omtanke for å skape en slags trio, men de faller på mange måter igjennom. Jeg sitter som leser og opplever at jeg ikke tror på motivasjonen deres og dermed føler at karakterene blir styrt av historien, i stedet for enn at det er karakterene som styrer historien.

Forfatteren har et langt bedre grep rundt språklige teknikker. Selv om det finnes eksempler på alle typer feil i manuskriptet, så tilsier teksten at forfatteren burde kunne klare å løfte språket til det nødvendige nivået over tid. Under følger en liste over ting forfatteren bør se på. De står ikke i prioritert rekkefølge.

1.       Repetisjon av informasjon. F.eks i prologen:

Han var blitt eldgammel nå. Håret hans var grått, ansiktet hans furet, og huden hang og slang flere steder. Men slike overfladiske ting ofret han som regel ikke en tanke. Foruten smerten i ryggen og det dårlige synet, var han ellers i god form. Spesielt med tanke på hvor gammel han var blitt. Ikke en sjel i denne byen visste hvor gammel han egentlig var, og han hadde ingen planer om å røpe det for noen. Hadde han gjort den tabben å fortelle folk at han snart fylte tusen år, ville de nok bare ha plassert ham på et av disse hjemmene for demente. Så han holdt munn, og koste seg heller med hemmeligheten sin.

2.       Overdrevent bruk av ‘og’ og ‘men’ i begynnelsen av setninger.

Men det var vel uansett for sent nå.
Og dessuten var det nok ingen stein å finne.

3.       Bruk av kursiv for å vise indre monolog.

4.       Bruk av indre monolog til å forklare konsepter til leseren må brukes med omhu. Det blir fort unaturlig.

5.       Bytte av tidsperspektiv:

Petro satte til å løpe, og i ettertid skulle han komme til å huske de neste minuttene som en reise i sin egen kropp – som om han var en passasjer og kroppen rett og slett ble nødt til å ta kontrollen for å få ham i sikkerhet. Så redd var han."


Mine tanker om veien videre:

Som dere ser, var det endel å sette fingrene i her. En kan bli matt av mindre ... Planen er nå å gjennomføre et eksperiment - skal kutte som aldri før, få hele historien inn i en roman (istedenfor tre). Tenker å ha 4 deler i boka.

Skal prøve å fortelle historien hovedsaklig gjennom Petros øyne. Flere synvinkler vil komme inn etterhvert, men ikke før leseren har blitt ordentlig kjent med de tre, fire viktigste karakterene.

Ser for meg at jeg vil ende opp med en roman på mellom 500 og 600 sider. Så her skal det kuttes vekk mellom 400 og 500 sider. Ai ... Det kaller jeg en utfording. Men tror det kan gjøre historien godt. Istedenfor tre "halvslappe" bøker, sitter jeg til slutt forhåpentligvis igjen med en bok med driv fra ende til annen.

Har ennå igjen å skrive et par nye avsnitt til historien. Og disse skal jeg også få til å passe inn i helheten. Så vi får se hva sommeren og høsten bringer. Blir jeg ferdig med første utkast av romanen Anselma i løpet av høsten? Tja, kanskje. Historien er jo skrevet. Dreier seg i hovedsak om å kutte ned på lengde og karakterer.

"I´m sorry, my darlings, I am going to have to kill you ..."

Fikk en pakke i posten i dag - 8 eksemplarer av Jan Lööfs "Tre fortellinger". For noen uker siden fikk jeg et brev fra Gyldendal, hvor det sto at Bokklubben Barn har valgt å gi ut et nytt opplag av denne boka, hvor jeg altså har oversatt en av de tre fortellingene.

Så nå har jeg ... 14 eksemplarer av denne boka, tror jeg. Får vel ta å gi bort et par stykker :)

Reinventing Comics av Scott McCloud er en bok som tar opp tolv revolusjoner innen tegneseriesjangeren. Han skriver om hvordan kombinasjonen av oppfinnsomhet og ny teknologi har tatt tegneseriene til et nytt nivå, og han tar blant annet opp hvordan tegneserier i dag blir skrevet, og hvordan de blir lest og oppfattet.

Scott McCloud har tidligere skrevet bøkene Making Comics: Storytelling Secrets of Comics, Manga and Graphic Novels og Understanding Comics: The Invisible Art. Alle de tre nevnte bøkene, er bøker jeg selv har planer om å anskaffe meg. Og jeg vil tro at de er nyttige verktøy for enhver som ønsker å bli en dyktig tegneserieskaper.
Klikk på bildet til venstre for å se hva Frank Miller, Will Wright og Neil Gaiman hadde å si om Reinventing Comics. Kanskje mer presise omtaler enn den korte jeg kom med - siden jeg ennå ikke har lest hele boka, mener jeg.

Ut ifra det lille jeg har bladd i et par av disse bøkene, fremstår de som både pedagogiske og lettleste -  ja, uunnværlige for enhver tegneserieskaper.