Robert Botn

Ville rett og slett bare legge ut et innlegg med en anbefaling av intervjuet Neil Gaiman gjorde av Stephen King, for Sunday Times Magazine. Klikk på denne linken for å gå til Neils hjemmeside og lese intervjuet (Leser du dette innlegget en stund etter at det ble lagt ut, må du nok kanskje bla litt nedover på hjemmesiden hans for å finne intervjuet. Han er nemlig en veldig aktiv blogger.)

Dette intervjuet er absolutt verdt å lese, både for den som er glad i å lese bøker og den som elsker å skrive dem selv!

Som forfatter kan en lett snike seg unna det harde arbeidet det faktisk er å sette seg ned og skrive `dagens kvote´ - og dette av så mange forskjellige grunner; mangler inspirasjon, må ha akkurat den kaffekoppen eller den pennen for å klare å konsentrere meg, eller - og dette er vel den mest vanlige grunnen: Jeg trenger et kontor med en inspirerende utsikt og et stort skrivebord av mahogni. Og så må jeg ha en sofa i hjørnet til å hvile meg på / komme opp med geniale ideer på og helst en hel vegg dekket av bøker. Først DA skal jeg skape mitt store mesterverk. Tro du meg!

Nja, jeg er tvilsom til en slik tankegang, gitt. Trenger du alt det der for å kunne skrive godt, er du rett og slett ikke egnet til å være forfatter. Enhver som er avhengig av å vinne i Lotto for i det hele tatt å gidde å sette seg ned foran dataen, har bare lyst til å få `æren og berømmelsen´ som i en halv promille av tilfellene følger med det å skrive bøker, men har ikke lyst til å måtte sitte hver dag og skrive. Det blir som å si at en ønsker å vinne 100 meter sprint i OL, men helst ikke trene for å oppnå det.

Men likevel må jeg innrømme at jeg er svak for visse forfatteres `skrivehuler´ - det er noe med det å ha et sted dedikert fullt og helt til skrivearbeidet, et sted hvor en kan komme inn i sonen. Ofte kan dette som sagt fungere mer som en unnskyldning enn en boost, men for noen (som vel å merke allerede har innarbeidet seg en streng arbeidsrutine) kan et fast `skriverom´ være gull verdt.

Jeg drømmer selv om å få et lite skrivehus i hagen en gang - kanskje til og med med utsikt mot havet. Men jeg holder ikke skrivinga på vent inntil jeg får anskaffet meg et slikt lite hus. Da ville jeg ikke kommet særlig langt. Stephen King fortalte i sin bok On Writing om hvordan han drømte om et slikt stort kontor med et skrivebord av mahogni, men da han først fikk anskaffet seg et slikt og satte seg ned bak det, fikk han ikke skrevet et ord. Han endte opp med å flytte skrivemaskinen inn i det innerste hjørnet av kontoret. Der satte han seg ved et knøttlitebord vendt inn mot veggen - og der sitter han fremdeles og skriver.

Men jeg ønsker likevel å dele noen av mine forbilders `skrivestuer´ med dere. Fascinerende å se hvordan forskjellige forfattere foretrekker å arbeide. Og jeg vet helt klart hvilken skrivestue / kontor jeg foretrekker av disse fem, men altså ...

På en femteplass, Kafeen The Elephant House i Edinburgh, kaféen der J.K. Rowling skrev første utkast av Harry Potter 1. (Det skal sies at enhver kafé i en storby som London, New York eller Tokyo går inn på femteplass sammen med denne. Men i lengden blir kaféskriving for slitsomt. Jeg er avhengig av et rolig sted i mitt eget hus for å virkelig få gjort et godt stykke arbeid.)

På fjerdeplass, Terry Pratchetts kontor! (Fyren har seks dataskjerme på samtidig. Hvorfor? Kanskje har han en til research, en til karakterbeskrivelser, en til manus, en til manus nummer to osv. ... Han har nemlig uttalt at han til enhver tid sjonglerer skrivingen av minst to bøker.)

På tredjeplass, Stephen Kings gotiske villa! (Perfekt for en forfatter som befinner seg i `verdens skyggelandsskap´ store deler av tida!)

På andreplass, Roald Dahls lille skrivehus i hagen!

På førsteplass, Neil Gaimans skrivehytte! (Ta også en titt på Neils fantastiske BIBLIOTEK, også en våt drøm for en bokelsker som meg ...)

I dag fyller den kjente og kjære britiske fantasy-forfatteren Terry Pratchett 64 år.  Hipp hipp! Sir Pratchett har vel skrevet et sted mellom 40 og 50 bøker nå - og flere ser ut til å være på vei. Og flesteparten av dem foregår i Discworld-universet. Fantastisk morsom forfatter. Jeg er spesielt glad i hans bøker The Wee Free Men og Going Postal.

Det sies at ikke et eneste tog forlater stasjonen i Storbritannia uten at minst en passasjer leser en Terry Pratchett-bok. Nokså populær der borte, altså. Og med god grunn.

Min gave til deg, Terry - litt gratis markedsføring!

Besøk hjemmesiden til Terry Pratchett.

Jeg sendte for cirka seks uker siden inn første halvdel av bok 1 i Anselma-trilogien. Og i dag fikk jeg e-post fra konsulenten på Gyldendal som har lest manuset endel ganger nå. Det er fortsatt ikke skrevet i stein at det blir utgivelse på Gyldendal, men jeg aner etter denne tilbakemeldingen et noe større lys i enden av tunnelen enn tidligere.


Noen punkter fra den midlertidige tilbakemeldingen:
- Hun begynte med å si at prosjektet stadig er interessant, originalt og lovende.
- Hun mente at historien fortsatt ikke satt helt - hverken komposisjonelt eller språklig (litt å gå på ennå, altså).
- Hun sa at hun nå skulle sende manuset videre til en ny konsulent - for å få et nytt blikk på manuset (etter å ha lest det sju ganger, mente hun at hun kan ha lest seg litt blind på det).
- Når jeg har fått gått gjennom andre del av bok 1, og de har fått sett på den, sa hun at det kanskje ville bli aktuelt å ta et møte på Gyldendal, sammen med den som eventuelt blir min redaktør på dette prosjektet.


Jeg kommer nok ikke til å rekke å sende inn andre del av manus før etter sommeren. Men kankje kommer det et hyggelig innlegg her på bloggen tidlig på høsten en gang. Har et håp om det.

Nå er det rett og slett bare å sette seg ned med manuset og foredle siste halvdel. Og så får vi se hva sommer / tidlig høst bringer med seg.

Følg med!

I går var vi i studio med bandet jeg spiller i, Plain, for andre gang. Driver og spiller inn en demo som skal være ferdig i løpet av våren. Nå slutter jo jeg i Plain i juni, siden jeg og kona flytter til Ålesund. Men hold øyna åpne for Plain i tida fremover. Kommer nok til å spille mye live utover høsten!

Plain befinner seg sjangermessig et sted mellom stoner-rock og nymetall. Screamo-vokal og rett frem rock-n-roll-riff. Vi har fokus på driv, og på at musikken skal få publikum i bevegelse. Blir nok sikkert lagt ut noen lydspor på en Myspace-side etter hvert. Følg med her, eller søk oss opp på Myspace om litt. Etter økta i går følte vi virkelig at vi begynte å nærme oss noe! Kommer til å bli en fet demo!

Det var nok mangt ved Bastian (bildet) som jeg kjente meg igjen i da jeg selv var en liten gutt: hans dagdrømmerier, det at han ble plaget på vei til skolen, hans introverte oppførsel (kunne han velge mellom å være sammen med folk eller å sitte for seg selv og drømme seg bort, valgte han det siste).

Men det var likevel ikke primært derfor jeg ble så glad i filmen basert på boken av Michael Ende (og leide den hver gang muligheten bød seg). Det som fascinerte meg mest, var det faktiske møtet mellom fantasi og virkelighet den presenterte - denne fantastiske verdenen Bastian kunne forsvinne inn i når alt var mørkt og vanskelig. Jeg hadde nemlig selv et behov for å "stikke av" innimellom - og jeg gjorde det da ved å rømme inn i denne filmen, videre inn i Bastians bok og til Fantasia - den magiske verdenen som var i ferd med å bli utslettet av "the big nothing".

Da jeg selv begynte å skrive historier som 11-åring, var det nettopp med et ønske om å skape og forsvinne inn i en verden som var bare min - et sted der jeg var sjefen og hvor jeg kunne reise hvor enn jeg ville; selv til steder en ikke kunne besøke i virkeligheten. En verden der jeg bestemte utfallet for karakterene. En ting som festet seg hos meg ved denne filmen var nemlig at Bastian i denne boka han finner, oppdager en hemmelig verden som for en stund bare er hans. Og jeg elsket hemmeligheter da jeg var liten - kunne jeg holde noe hemmelig i en boks under senga var dagen reddet. Men hvorfor denne trangen til å rømme og til å være sjefen over hendelsesforløpet. Jo, kanskje fordi jeg til tider ikke var sjef over hendelser i eget liv - men i historiene mine, der kunne jeg (om jeg ønsket det) fly eller utforske huler dypt under jorden, eller spise middag ved høvdingens bord. Ingen grenser.

Forfatteren av boka Den uendelige historie, Michael Ende, er til denne dag et stort forbilde for meg - og jeg anbefaler alle som ønsker å befatte seg med fantastisk litteratur å lese den på et eller annet tidspunkt. Kvalitetsbok.

Har du (som meg) hatt lyst til å sette deg inn i alle de store forfatterne, men igjen og igjen følt på avmakt foran klassiker-hyllen i butikken - og endt opp med å droppe det? (En annen gang, kanskje ...)

Vel, her er et tips til deg som ønsker å få et innblikk i hvordan noen av de store forfatterne skrev - i løpet av en times tid.


Forlaget Penguin har gitt ut en hel rekke korte lefser, inneholdende et par noveller av Kafka, Beckett, Capote, Borges, Chesterton, Lovecraft og Joyce, for å nevne noen. Jeg kaller dem kortdistanse-bøker; for oss som presterer best på korte distanser! Hver lefse er på 50-60 sider. Små godteposer av noen bøker dette, altså!

Under ser du et skjermbilde fra en episode i bokprogrammet som omhandler Fantasy-litteratur og hva vi kan lære av den. Nordiske forfattere av fantastisk litteratur - en norsk (Kristine Tofte), en dansk (Asbjørn Rune Bourgeat) og to svenske (Sara B. Elfgren og Mats Strandberg) forteller seerne hva som gjør fantastisk litteratur så spennende. 
KLIKK PÅ BILDET under for å gå til NRKs sider og se programmet!

Ja, magasinet Pegasus valgte å publisere min novelle Havmannen i det nyeste nummeret. For å kunne lese denne novellen på trykk må du vel fort vekk abonnere på magasinet, tror jeg. Og for dere som da ikke har voldsomt stor interesse av å abonnere på dette, legger jeg altså novellen ut her på bloggen. Enjoy!

Han kom svømmende inn fra åpent hav, mot moloen der vi sto og hutret, med dråper av saltvann på sommerbrun hud, mens vinden sendte deilige kuldegufs gjennom oss. Det var varmere i vannet enn på land. Vi ville helst hoppe uti igjen, men vi klarte ikke å la være å se på ham.
    Vi så ham først bare som en liten prikk på den mørkerøde sjøen, men han svømte fort, og snart så vi de kraftige kråletakene hans. De førte ham nærmere i stor fart, og da han tok tak i stigen og klatret opp på land, rygget vi unna ham.
    Han var stor og skjeggete, men han smilte et slitent smil mot oss da han fikk øye på oss, og så sa han, ”Jeg har svømt i ett strekk helt fra Afrika. En blir sliten av en såpass lang svømmetur. Sliten ... og sulten.”
    Mannen kikket ned i sjøen.
    - Aha, sa han og klatret raskt ned stigen.
    Da han kom opp igjen, holdt han en glassmanet, større enn sin egen neve i høyre hånd. Han holdt den opp foran seg, kikket mellom den og oss, gliste bredt og tok en stor bit av den – slurpet den i seg.
    Vi stønnet i kor, snudde oss vekk og lo. Men havsvømmeren lot seg ikke affisere. Han tygget maten sin godt og svelget unna, før han tok en ny bit.
    Vi hvisket og tisket til hverandre. Han er helt sprø. Så utrolig ekkel.
    Men jeg kikket samtidig opp på ham med en hemmelig fascinasjon. Hva om han snakket sant. Kanskje han hadde svømt hit helt fra Afrika. Jeg klarte ikke å tro det, men ønsket om at han skulle snakke sant overskygget fornuften ...
    Han kunne være en havmann, på leting etter en bortkommen havfrue – kanskje kongens datter. Han hadde leitet på bunnen av alle verdens hav, men nå hadde han kommet opp på land, i en desperat siste søken. Kanskje hadde hun forvillet seg opp på land ...
    Havmannen puttet siste bit av glassmaneten i munnen, tygde og svelget unna, før han gikk forbi oss inn mot land, uten et ord.
    Jeg hadde så lyst til å spørre ham hvor han skulle – om jeg kunne få bli med ham. Kanskje kunne han lære meg hvordan jeg svømte under vann, hvordan jeg kunne dykke ned på dyp ingen mennesker skulle kunne nå, se en helt ny verden, full av havfolk, algepalasser og sjømonstre. Men jeg turte ikke, ble bare stående og se på at han gikk inn i mengden av skrålende, solbrune mennesker, på vei mot hva enn det var han skulle. Og kanskje var dette den eneste sjansen jeg noensinne ville få til å oppleve havets mange hemmeligheter – og jeg lot den gå fra meg.
    De andre guttene ble raskt ferdige med fnisingen og de sleivete kommentarene, og begynte stupe og å dytte hverandre uti vannet igjen, totalt uinteressert i at de kanskje nettopp hadde møtt en mann som bar på historier ingen vanlig mann kunne fortelle, en mann som hadde sett ting vi aldri ville få se.
    Jeg fulgte ham med blikket, inntil han forsvant mellom trærne oppe ved parkeringsplassen. Først da snudde jeg meg mot de andre guttene. Og de grep tak i meg med det samme – en i høyre arm, en i venstre. Og så kastet de meg uti vannet. Jeg hørte dem juble mens jeg fløy gjennom lufta.
    Men da jeg traff vannet med et plask og forsvant under, ble det stille, foruten lyden av luftboblene som steg mot overflaten.
    Jeg holdt øynene åpne og kikket ut mot havet, kavet med armene for å holde meg under, kanskje hadde han ikke kommet alene ... Men alt jeg kunne se der ute, var mørke og atter mørke.
    Og snart ville jeg gå tom for luft, og måtte returnere til overflaten, der alt var kjent og kjedelig.