Robert Botn

Var dine hender ru? Var din latter hes?
Var din kropp – dette tempelet av visdom – for tung til å løftes?
Et liv i skyggen av ditt hellige legeme - hvor uutholdelig spennende,
hvor forfriskende uforståelig det må ha vært.

En meter – en centimeter ifra deg, ifra ditt lune smil, din omtenksomme natur.
Hva ville det gjort med meg?
Ville jeg lagt av meg denne trangen til ære?
Å kunne sitte ved ditt bord og lytte til din trygge og stødige stemme,
din evige visdom. Hvor berusende det må ha vært.

Om jeg bare kunne gått i lære hos deg.
Hos deg – din hånd på min skulder.
Ville den evigheten du bar på, flommet inn i meg?
Fylt meg og gjort så jeg forsto større sammenhenger?

Ville jeg dødd for deg? Ville jeg forrådet deg?
Var dine råd lettere å følge da din tunge formet ordene
og dannet bølger av lyd, som nådde øret – og påvirket tanken?
Var din stemme mer enn lyd?

Hvor jeg lengter etter at ditt blikk kunne møte mitt ...
Selv om jeg vet at et blikk kan si så mye mer enn tusen ord.
For hvilke sannheter ville jeg sett i ditt blikk?
Ville sannheten fått meg til å rømme, før du i det hele tatt rakk åpne din munn?

I mange år har jeg sett opp til forfatteren og apologeten C.S. Lewis (forfatteren av bøkene om Narnia). Og i det siste har jeg blitt oppmerksom på en ny apologet, som blant annet har vært i diskusjon med kjente "ny-ateister" som Richard Dawkins og Christopher Hitchens. Jeg har flere ganger tenkt at det hadde vært gøy å få møte C.S. Lewis og ta seg en prat med ham om tro, og om litteratur. Men det lar seg selvfølgelig ikke gjøre, med tanke på at Lewis gikk bort for så mange år siden.

Men jeg er blitt oppmerksom på at Alister McGrath på mange måter kan sies å være vår tids C.S. Lewis. Han er en anerkjent apologet, han deler mange av Lewis sine synspunkter (og han nytolker disse inn i vår tid), og han har også skrevet en fantasy-serie (The Aedyn Chronicles), som jo kan minne mye om Lewis sitt prosjekt The Chronicles of Narnia. Det kan se ut som om vi har å gjøre med en mann som ikke bare ser veldig opp til C.S. Lewis - men som på mange måter forsøker å være det Lewis var for sin samtid, i vår samtid. McGrath debaterer i stor grad temaet "Tro VS fornuft" - og han gjør dette på en veldig overbevisende måte. Han tar alltid eventuelle motstandere på ramme alvor, anerkjenner deres synspunkter, og kommer med rolige, fornuftige svar. Og han stiller dessuten spørsmål tilbake. Han inntar ikke en ensidig forsvarsrolle, men utfordrer også motstandere til å svare for det de tror på.

Og kanskje vil muligheten til å få møte Alister McGrath en gang by seg (en vet jo aldri) - og kanskje vil det være like spennende som det ville ha vært å møte C.S. Lewis.

Uansett om du er på den ene eller den andre siden av debatten om "tro og/eller fornuft", vet jeg at du vil få mye ut av videoen under, hvor Hitchens og McGrath debaterer omkring temaet: "Religion, Poison or Cure?"

Under har jeg gjort meg noen tanker omkring Hegels og Kierkegaards ytringer om individets forhold til Gud:

Mens Hegel så å si sto `oppe i sitt utkikkstårn´ og skuet ut mot havet av mennesker langt borte – slik at hele menneskeheten ble seende ut som ett stort vesen, ett legeme for verdensånden å ta bolig i, sto Kierkegaard midt i dette folkehavet og ropte av sine lungers fulle kraft tilbake mot Hegel, at: `Subjektiviteten er sannheten!´ - noe Hegel ville ha avvist som roten til nedbrytningen av samfunnet. Å betrakte mennesker som isolerte enkeltindivider var etter hans mening en ensidig idé. `Bare se hva som skjedde i kjølvannet av Den franske revolusjon,´ kunne han ha sagt.

Både Hegel og Kierkegaard hadde fokus på individets plass i det store bildet – om enn med vidt forskjellige oppfatninger både av hva et individ er, og av individets viktighet.

I Hegels historiefilosofiske tenkning blir individet nesten forsvinnende ubetydelig. Det var den store tegningen som var viktig for Hegel. Og dette hadde nettopp å gjøre med hans syn på menneskeheten, historien og verden som helhet. Han kan se ut til å ha latt seg inspirere av både Spinoza (`Gud og verden er ett og det samme.´) og av den samtidige filosofen Schelling (`Natur og ånd er i bunn og grunn det samme.´) Hegel var nemlig av den oppfatning at verdenshistorien er historien om Guds utvikling. Han sier at mennesker rett og slett ikke forandrer historien selv, men at menneskeheten utvikler seg gjennom at enkeltindivider lar oss bruke av historien. Her kan det kanskje se ut til at Hegel fremhever individet. Han fremhever fornuften, ja, men jeg vil ikke si at han fremhever individets viktighet. Han sier at: ikke er det nødvendig at det må være store filosofer som kommer opp med synteser som slår sammen tidligere teser og antiteser; heller ikke er det nødvendig at ett spesielt individ velger å la seg bruke av historien – gjør ikke ett individ det, vil et annet ta på seg denne oppgaven. Her kommer Hegels deterministiske historiesyn tydelig frem: Historien er som en flommende elv, den lar seg ikke stoppe. Og den som stiller seg opp mot historien, blir feid til sides.

Kierkegaard går rett i strupen på Hegels deterministiske tenkesett, når han sier at `Valget må villes. For etikeren er plikten noe han har i seg selv.´ Kierkegaard påpekte at `Fornuften kan bare gi oss objektive sannheter – noe som for så vidt er vel og bra. Men vår evne til å velge er viktigere enn fornuften. Bare jeg kan velge om svarene skal bli mine svar. Og det er valgene mine som gjør meg til et enkeltmenneske. Til noe mer enn en brikke i et stort spill.´ Hegel ville kanskje som svar på det ovenfor nevnte sagt, at historien nettopp drives frem av kampen mellom tanker og idéer, og at det er en del av «historiens list» at de som har vært med i selve denne prosessen ikke forstår det før i ettertid.

Jeg oppfatter det slik, at Kierkegaard i hovedsak kritiserer Hegel for å mene at mennesket i bunn og grunn ikke har noen fri vilje – at vi skal være låst til å gjøre det Gud (eller `verdensånden´) pålegger oss å gjøre, for at Gud selv skal kunne utvikle seg. Hegel mener jo at det ikke er noe klart skille mellom Gud og verden – noe jeg mener kolliderer med Kierkegaards syn på Gudstro: at Gud kan stå i et forhold til enkeltmennesker. Er det virkelig slik som Hegel skal ha det til, mener jeg at Gud ikke ville være i stand til å forholde seg til mennesker som annet enn deler av sitt eget legeme, slik vi mennesker forholder oss til våre egne kroppsdeler. Og dette medfører også at mennesket i realiteten ikke skulle kunne ha et lidenskapelig forhold til Gud, slik Kierkegaard er så opptatt av. Ikke mer enn en tå kan ha et lidenskapelig forhold til kroppens sjel.

Det må til slutt nevnes at Kierkegaards kritikk bekrefter en av Hegels grunntanker: At ethvert tenkesett fremprovoserer sin egen motsetning. Så kanskje var ikke Kierkegaards tanker annet enn enda et steg på veien, i det Hegel karakteriserte som `utviklingen av frihetens idé´. Hegel sa jo at verden hele tiden utvikler seg mot det bedre.

Hegels og Kierkegaards grunnleggende forskjellige syn på Gud og hans forhold til enkeltindivider gjør det vanskelig å si at de snakker om den samme Gud. Hegels Gud kan se ut til å utelukkende bruke mennesker som midler, mens Kierkegaards Gud ønsker et forhold til ethvert enkeltindivid.

Jeg er av den oppfatning at ethvert individ er av stor viktighet for Gud - høyt elsket. Og dermed støtter jeg meg nok mest til Kierkegaards teorier. Hegels tanker om at det ikke er noe klart skille mellom Gud og verden, blir for meg å degradere Gud. Gud er utenfor og over skaperverket. Han er hellig, og kan derfor ikke være del av verden. Ikke fordi verden er noe forferdelige greier, men fordi det hellige er noe helt annet - noe som kommer inn i verden snarere enn å hele tiden være her. Gud har nok helt sikkert en finger med i historiens løp - med tanke på at han også er verdens opprettholder. For meg lar ikke et bilde av en Gud som både er og ikke er en del av verden seg sammenføye med en evig og allmektig Gud. Samme hvor mye jeg kan la meg fascinere av tanken på at det egentlig ikke er noe klart skille mellom meg (som forfatter) og denne teksten jeg nå skriver. Gud var til lenge før verden ble skapt, på samme måte som jeg var til lenge før denne teksten ble skrevet. Jeg har valgt å sette meg ned og logge meg inn på denne bloggen for å skrive denne teksten - altså aktivt gå inn for å "endre historien". Men det gjør meg ikke til en del av teksten - teksten reflekterer kanskje meg på et eller annet vis. Men jeg er hevet over denne teksten, og kan slette den når jeg vil.

Kilde til fagstoff i denne teksten: Svare, Helge: I Sokrates´ fotspor. Oslo, Pax forlag, 1997.

Essensialisten og religionsfenomenologen Mircea Eliade er svært uenig med både Karl Marx, Émile Durkheim og Pascal Boyer på mange punkter i diskusjonen om religion. Men først vil jeg påpeke hva det kan se ut til at de er enige om. For det første kan det se ut til at de alle fire (til en viss grad) mener mennesket er uhelbredelig religiøst. Marx mener selvfølgelig at det ideelle ville være et religionsfritt samfunn, Durkheim mener religionen er sann fordi den dreier seg om det faktiske samfunnet (og derav kan en slutte at han mener mennesket er uhelbredelig religiøst, hvis han da ikke ser for seg en utopisk samfunnsfri verden). Når det gjelder Boyer og hans kognitive teori, sier den at den menneskelige psyke har visse kognisjonsmønstre som gjør at vi strukturer og utformer religiøse tankesystemer på visse måter. Dette kan en se gjenspeilet i religionsfenomenologiens påvisninger av at like religiøse fenomener går igjen flere steder i verden, på tvers av religioner; slikt som guder, ofring, bønn og mystikk. Dette kan kanskje virke som et godt argument for at Eliades tanke om at `mennesket er religiøst´, men jeg mener det også gir grunnlag for en reduksjonistisk måte å se religion på, da det kan vise at det rett og slett bare er noe ved den menneskelige psyke, eller vårt ønske om å sette ting i system, som gjør at vi utformer disse mytene, ritene osv.

Eliade, Marx, Durkheim og Boyer kan dessuten sies å være enige om at religion er en nødvendighet for at verdens samfunn skal fungere. Men premissene for Marx, Durkheim og Boyers uttalelser er likevel grunnleggende differensierte fra Eliades på dette punktet, siden de ikke anser religion å ha en essens i seg selv, men anser den å være et ”produkt” av de likhetstrekk som ligger i menneskers tankemønster eller måte å orientere seg i verden på. Det interessante her er at Boyer og Eliade begge kan sies å (til en viss grad) være enige med mannen som står bak utformingen av dybdepsykologien; Carl Gustav Jung. Han påstår at det eksisterer arketyper, opprinnelige grunnformer i det menneskelige sjelsliv, mens Marx og Durkheim mener det er samfunnsmessige årsaker til at religionen fortsatt har grobunn. For dem faller da dem som ikke lar samfunnets elite styre sin tro, eller som ikke ”dyrker samfunnet de er en del av” utenfor Jungs definisjon av menneskets psyke. Men er da Marx og Durkheim helt uenige i det Jung sier? Etter min mening sier de at samfunnets strukturer villeder oss, og da tilsier vel det at de mener at mange av oss har en likt oppbygd psyke. Ellers ville ikke så mange latt seg ”lure” inn under det samme religiøse diktaturet. Kanskje er denne religionsoppfatningen en `falsk bevissthet´ eller en `avhengighet av samfunnet´. Men det at størsteparten av verdens innbyggere har disse tankemønstrene til felles, og ikke bare det - men at de også hengir seg til sin overbevisning med slik utpreget visshet, kan fort få en til å lure på hvem som faktisk besitter en `falsk bevissthet´: det religiøse mennesket eller det ikke-religiøse?

Hva religion er, kan diskuteres i det vide og det brede. Og også spørsmålet om hvorvidt religion er nødvendig eller ikke, kan diskuteres. Da må spørsmålet kanskje heller bli: Hvorfor står religionene fortsatt så sterkt som de gjør? Jeg ønsker her å dra inn Einar Thomassen, som går imot Eliades tanke om at religionen (`det hellige´) utelukkende er noe positivt. Thomassen hevder at religion kan brukes i krig, og dermed ikke kan være utelukkende positivt. Og dette mener jeg understreker et viktig poeng i forhold til om religion er ”et must” eller ikke. Som ved alt annet i livet, tar vi til oss (og trenger vi) det som gir oss glede, og vi skyver fra oss det som volder oss smerte. Ergo: Det som gir oss glede i enhver religion og som gir oss et ”sentrum” i alt kaoset, tar vi til oss og trenger vi, det som volder oss smerte forkaster vi. Så gjenstår det å se om `det hellige´ er en essens i seg selv, eller om religiøse mennesker bare er ”opplært” til å tro. Jeg mener `det hellige´ kan være en essens i seg selv, selv om alle mennesker har kognitive likhetstrekk som gjør at vi kategoriserer verden likt. Ingen motsetning. Og om så noen lar seg friste til å bruke religion som maktmiddel, er ikke det noe bevis for at det transcendente ikke er virkelig.

Både Eliade som fryktet samfunnets desakralisering, Marx med sin teori om religion som maktmiddel, Boyer med sin teori om religion som hjernens kategoriseringssystem og Durkheim med sin påstand om samfunnets tilbedelse av seg selv, portretterer religionen som viktig (og som reell) på en eller annen måte. Ingen av dem ser det som sannsynlig at religionene bare skulle komme til å forsvinne – selv om Marx kanskje gjerne skulle ønske det. Religion kan se ut til å være nødvendig (evt. uunngåelig). Jeg mener ”begge sider”  har rett på flere punkter. Og da spesielt der de kan se ut til å være enige: Mennesket er uhelbredelig religiøst.

Kilder til fagstoff i denne teksten: 
Eliade, Mircea: Det hellige og det profane 3. utgave. Oslo: Gyldendal, 2008.
Gilhus, Ingvild Sælid og Mikaelsson, Lisbeth: Nytt blikk på religion. Oslo: Pax Forlag AS, 2001.

Responsen til konsulenten min på Gyldendal, da jeg i går tok kontakt igjen, etter to års videre arbeid: "Hei, Robert. Så morsomt å høre fra deg igjen!! (...) Har tenkt på deg innimellom, for du var så åpenbart talentfull at jeg ikke helt kunne tro du hadde lagt vekk skrivingen. Det ser jeg jo stemmer helt."

Gøy. Så får vi bare håpe hun er fornøyd med arbeidet jeg har nedlagt siden forrige gang:)