Robert Botn

FØRST – OPPHAVET TIL HORROR-SJANGEREN
La oss ta et stort steg tilbake i tid igjen. Til tiden før de første litterære tekstene ble skrevet ned. Hva blir da synlig? Jo, at mennesket alltid har fortalt historier. Historier som forklarer hvor vi kommer fra, hvor vi skal hen, hvorfor vi gjør som vi gjør og hvorfor ting er som de er. Overtroen var en like naturlig del av livet som det naturlige. Naturen ble personifisert for at folk lettere skulle kunne begripe alt de så. Historier om guder, overnaturlige vesener og ånder.

Og jeg vil her komme med en påstand: ”Det vi frykter mest, har vi størst behov for å finne en forklaring på.” Og kanskje er det derfor at en i all form for gammel overtro finner en overvekt av skumle/farlige skapninger i enhver form for mytologi. Det var kanskje et slags overlevelsesinstinkt som slo inn? Ja, vi vet ikke helt hva som skjedde med Odd ute i skogen, men noe forferdelig var det. Vi får komme opp en historie som gjør at ungene ikke gjør samme feilen, og løper avgårde inn i skogen på nattetid.

Samtidig tror jeg (det gjelder i alle fall meg) at alle mennesker rett og slett bare har en hemmelig fascinasjon for det skremmende, det vi ikke kan se og det uforklarlige. Og kanskje var det også slik mange av de tidligste historiene om Huldra og om Draugen oppsto? På sene kvelder rundt et flammende bål, og kanskje med litt for mye innabords. Nå skal dere høre, jeg var oppe ved tjernet i går kveld. Rett før sola gikk ned. Og der, et stykke ute stakk et hode opp av vannet og to øyne stirret på meg. Med andre ord; hold dere unna tjernet! Og deilige grøss gikk nedover ryggen på selv den mest hardbarkede av mannfolka.

Ja, det kan være gøy å spekulere. Men nå – noe litt mer håndfast. Jeg tror at menneskets instinkter / iboende redsel for å dø og for det ellers ukjente er grunnen til at en kan se spøkelsesfortellinger og fortellinger om det ukjente som en klar rød tråd gjennom historien. Til enhver tid, uavhengig av politisk, økonomisk eller teologisk situasjon har det blitt fortalt skumle fortellinger - enten til skrekk og advarsel, som en metafor på samfunnet, eller rett og slett til ren og skjær forlystelse (det gjør godt å bli litt skremt innimellom).

Som nevnt litt lenger oppe har nok myter og legender blitt fortalt så lenge det har funnets mennesker til å fortelle dem. Og det kunne her blitt sagt mye om den mytologien fra antikken, samt mer om den norrøne mytologien. Men vi begynner denne sporingen gjennom nyere histories skrekkhistoriefortelling på 1400-tallet – med hekseprosessene. Her ble det fra kirkelig hold for alvor spilt på folks frykt for det ukjente og skremmende. Historier ble diktet opp om at den ene etter den andre var heks og bedrev trolldom. Folk lot seg rive med, og hekser ble brent på bålet i hopetall. Disse heksebrenningene må ha fungert utmerket som eksempler til skrekk og advarsel. Rett og slett propaganda-horror der, altså.

På 1580-tallet vandret en mann ved navn William Shakespeare omkring i Londons gater, og han skrev blant annet historiene Hamlet og Macbeth. Men er dette horror, da? Ja, det blir altså et definisjonsspørsmål igjen da. Det som kan sies, er i alle fall at disse to historiene så absolutt er makabre på hvert sitt vis.

På 1700-tallet vokste den gotiske romanen frem som litterær sjanger. Hovedsaklig i Storbritannia. I denne typen litteratur var mystikk, spøkelser, dommedag, død og galskap var i denne typen litteratur fremtredende. Og nettopp denne sjangeren har vært med å inspirere mye horror av nyere dato.

I 1818 skrev Mary Shelley klassikeren Frankenstein. I 1846-47 ble historien The String of Pearls skrevet. Antagonisten i denne fortellingen er nettopp ”The Demon barber og Fleet street” – Sweeney Todd (Sist fremme i rampelyset i filmen Sweeney Todd, med Johnny Depp i hovedrollen). I 1885 skrev Robert L. Stevenson The Strange case og Doctor Jekyll and Mister Hyde. Og i 1888 – i samme halvdel av dette århundret, tasset en mann omkring og tok livet av prostituerte. Han ble kalt ”Jack the Ripper”, og hans groteske handlinger har inspirert et utall forfattere og filmskapere. Bram Stoker skrev i 1897 kultromanen Dracula, og sies å være en av opphavsmennene til den moderne fantasy-sjangeren (til tross for at denne boka i sin samtid ble ansett som ren horror).

Ja, her ramser du opp i det vide og det brede, Robert. Men hva er det så du vil med denne oppramsingen? Jo, jeg ønsker selvfølgelig å vise at historier av makaber eller overnaturlig karakter alltid har vært der. Og ikke bare det; mange av disse fortellingene er i dag ansett å være klassikere. Men likevel blir altså fantasy, sci-fi og horror litt uglesett.

I 1898 skrev H.G. Wells sin novelle The War of the worlds. Denne novellen ble karakterisert som en science-horror novelle. Og det leder meg videre til mitt neste punkt. Nemlig fremveksten av Weird Fiction.


WEIRD FICTION
H.P. Lovecraft er et kjent navn for mange. Clark Ashton Smith er derimot kanskje ikke så kjent. De to var brevvenner i mange år, og startet sammen bladet Weird Tales i 1923. Begge skrev utallige historier til dette bladet gjennom en årrekke – innenfor sjangrene vi i dag kjenner som fantasy, sci-fi og horror – dette flere år før J.R.R. Tolkien gav ut sin kjente trilogi The Lord of The Rings. Ja, Tolkien kan vel på et eller annet vis sies å være far til den klassiske formen for fantasy-litteratur – men det er viktig å ikke glemme de tidligere (og ikke mindre viktige) forfatterne av Fantasy, Science Fiction og Horror. Ja, rett og slett de som står bak at vi i dag har disse samlebåsene å putte fantastisk litteratur i.

Tolkien står for mange som selve symbolet på hva Fantasy-litteratur er (kanskje sammen med J.K. Rowling, forfatteren av Harry Potter-bøkene). Og det er flott at disse to har fått såpass med oppmerksomhet, men jeg ønsker å slå et slag for et par forfattere som skrev fantasy, sci-fi og horror før disse sjangerbegrepene ble til – og for deres ”glemte” skatter. H.P. Lovecraft kan vel ikke akkurat sies å være glemt. Men hans arv kan se ut til å ha blitt litt glemt. Sjangerbegrepet ”Weird tales” var Lovecrafts klassifisering av det han selv skrev. Han var ikke opptatt av å skrive innenfor en type sjanger, men blandet snarere sjangere – noe som (litt i likhet med H.G. Wells´ novelle) kunne resultere i historier med innslag av både fantasy, sci-fi, horror, det mytologiske og det vitenskapelige i en og samme fortelling. Ettertidens samlebås for denne typen historier ble hetende ”Weird fiction”.

Men hvordan står det så til med Weird fiction-litteraturen i dag? Jo, den siste lille greinen på den fantastiske litteraturens familietre er faktisk ”sjangeren” New Weird Fiction; inspirert av H.P. Lovecraft og Ashton Smith, men også av nyere Urban Fantasy og samtidslitteratur generelt. Her er litt av poenget at det ikke skal være lett å plassere en roman i New Weird-sjiktet i noen definert sjanger (annet enn New Weird, selvfølgelig). Det er jo ikke til å komme bort ifra at det overnaturlige har en like stor plass i Weird Fiction som i Fantasy, Sci-fi og Horror generelt. Problemet var bare at enkelte (også jeg) mener at det er for mange negative konnotasjoner knyttet til de tre sistnevnte sjangerne. Og dermed er det kanskje forfriskende å komme opp med en ”ny sjanger” – hvor en ikke er bundet av sjangerregler, eller kan sies å være noen av de tre. Forfriskende med noe nytt, altså.

En forfatter som (egentlig uintendert) er blitt en slags talsmann for denne nye bevegelsen, er britiske China Miéville. Hans litteratur er blitt klassifisert som New Weird, nettopp fordi han klart er inspirert av H.P. Lovecrafts kjærlighet til å bryte med sjangerkonvensjoner (både språklig sett og innholdsmessig). Han har også uttalt at han i sine romaner aktivt prøver å distansere fra for eksempel Tolkiens univers. Og dette blir klart og tydelig for en aktiv leser av fantastisk litteratur. China Miéville kan etter min mening karakteriseres som en videreutvikling/sammensmeling av sjangrene Cyber Punk, Horror og Fantasy. Men samtidig har han sagt at han i hver nye roman forsøker å legge seg opp mot en ny undersjanger. Så langt har han vært innom både amerikansk western og detektivromanen. Og i hans kommende roman (Railsea) skal han etter sigende være kraftig inspirert av den klassiske romanen Moby Dick. China Miéville har nemlig et ønske om å skrive én bok i hver sjanger. Og dette sier meg at han ønsker dette skillet mellom realisme og fantastisk litteratur til livs. Det er uansett ikke der det viktige skillet går – det viktige skillet går mellom god og dårlig litteratur. Og at det finnes dårlig litteratur synes jeg det må være lov å si. Jeg skal ikke felle dom over enkeltindivider, men jeg føler uansett at en diskusjon rundt god og dårlig litteratur (uavhengig av sjanger) er det mest fruktbare.

Det er ikke så altfor lenge siden jeg oppdaget ”sjangeren” New Weird, og jeg gleder meg til å lese mer litteratur i dette sjiktet. Nettopp denne tanken om at grensene mellom sjangere bør hviskes ut appellerer voldsomt til meg.

Drøy påstand, synes du kanskje? Vel, etter min mening er dette utsagnet nokså berettiget. La oss ta en tur tilbake i tid. Laaangt tilbake i tid. Nærmere bestemt til år 2000 f.Kr. Da ble det indiske Gilgamesh-eposet nedskrevet. Mye av innholdet i dette eposet la grunnlaget for det vi i vesten i dag kaller Hinduismen, og det fortelles her om guder, halvguder, store slag og monstre. Dette er ikke bare noe av det eldste innenfor mitt begrep av fantasy- og science-fiction. Det er rett og slett noe av det eldste av nedskreven litteratur som er blitt bevart. Andre eksempler på gammel litteratur som inneholder fantastiske eller mytiske elementer er klassiske verker som Odyseen av Homer ca.1100 f.Kr., fortellingene i Tusen og en natt (år 476-1453), Snorre-Edda (om skaldskap og norrøn mytologi) fra 1200-t og Den guddommelige komedie av Dante (1300-t). Vår samtidslitteraturs krybbe, altså.

Men et eller annet sted på veien tok realismen over og dyttet den fantastiske litteraturen til sides. Kanskje har dette å gjøre med at det fantasirike og det overnaturlige etter hvert ble ansett som barnlig – og dermed også annenrangs? Etter min mening har modernismen (fra 1800-t av) en stor del av (skal vi si) æren for at den fantastiske litteraturen har blitt mer og mer annenrangs. Det var jo tross alt på denne tiden at ”religionen” (og da særlig kristendommen) for alvor fikk seg en trøkk. Mennesket som rasjonelt, tenkende individ var mer i fokus enn noensinne. Tanken var at mennesket var Gud i sitt eget liv. Tja, er det derfor fantastisk litteratur har falt mer og mer i bakleksa? Fordi det (i likhet med kristendommen) ble ansett som noe som tilhørte fortiden? Mennesket skulle videre – bort fra overtro og eventyr, og ta kontroll over sine egne liv.

Ser en nærmere på litterære trender fra middelalderen av og frem til i dag, ser en at litteraturen stadig beveger seg mer og mer bort fra det overnaturlige og nærmere skildring (ofte rå og ærlig) av mennesket slik det faktisk er. Foruten i renessansen (hvor en et kort øyeblikk vendte blikket tilbake til antikken ”ad fontes” (tilbake til kildene)) og barokken (hvor en motreaksjon på renessansens ”tro på mennesket” førte til økt gudstro og også (kanskje også dette som en motreaksjon på utviklingen i litteraturen?) innslag av fantastisk litteratur som Don Quijote) var blikket festet på fremtiden: Veien gikk raskt videre mot det ”a-fantastiske” via romantikken (gjerne romaner om ulykkelig kjærlighet, som også sto i motsetning til de gamle legendene) til realismen (stikkord: opplysningstid, sekularisering og industrialisering), og videre til naturalismen (hvor samfunnsproblemer skulle settes under debatt). Neste skritt i prosessen må da nødvendigvis bli ..?

Nettopp, en motreaksjon. På starten av 1900-tallet kom det jeg vil karakterisere som et opprør mot denne stadig mer overflatiske realismefokuserte trenden. Dette i form av surrealismen: en litterær retning inspirert av psykoanalysen; der fokuset var på det underbeviste. I det surrealistiske manifest kommer det frem at denne retningen ønsker å skape kunst ved hjelp av det mer instinktive (det som lå i drømmenes lokkende verden). Surrealismen har nok vært til inspirasjon for mange forfattere av magisk realisme, samt fantasy, science fiction og horror – jeg tenker da spesielt på H.P. Lovecrafts angstfylte noveller, der redselen for det en ikke kan se og ta på eller forstå blir skildret.

Dadaismen – som oppsto på 1940-tallet – er beslektet med surrealismen, og var en avantgardebevegelse som gikk imot alt som fra før av forelå som estetisk vakkert og all form for sosial organisasjon. Irrasjonell atferd, kynisme og anarki er stikkord som på en god måte beskriver dadaismen. Og grunnen til at jeg nevner dadaismen er at den for meg står som en klar motpol til nettopp realismen. Og midt mellom disse polene finner en altså fantastisk litteratur. Midt i et landskap av sjangere som alle taes på ramme alvor, finner vi ”klovnen” i litteraturens verden – fantasy og science fiction. Det er kanskje satt veldig på spissen, men en kan som forfatter av denne typen litteratur ofte få følelsen av at folk – til tross for at de legger godviljen til – tenker at en ikke skriver ”ordentlig” litteratur. Dette kommer jeg litt nærmere inn på i del 3 av dette innlegget.

Dette ble veldig (VELDIG) grovt skissert. Og selvfølgelig ble det skrevet historier av overnaturlig karakter også i de ovenfornevnte periodene (surrealismen er for eksempel inspirert av bl.a. 1700-tallets skrekkroman av Marki de Sade). Men jeg har her forsøkt å fokusere på det i litteraturhistorien jeg mener kan være bakgrunnen for ovenfra-og-ned-holdningen til fantastisk litteratur som en ser endel av i dag (bl.a. blant anmeldere i diverse aviser), og også fra litteraturvitere og forfattere generelt. Som Agnes Bøttcher påpeker i sin artikkel Fantasy, litteratur og den norske virkeligheten, er norske litteraturanmelderes kunnskap om fantasy og science fiction (til tider) hårreisende dårlig. Fantasy og science fiction avfeies raskt som noe barnlig eller som B-litteratur, og blir dermed ikke tatt helt på alvor. Og det er vel for så vidt ikke så rart, med tanke på den omveltningen som har skjedd i litterære kretser og samfunnet generelt i løpet av de siste to til tre hundre årene.

Enhver anmelder, littaturviter og forfatter (og for så vidt også konsument av litteratur) er selvfølgelig i sin fulle rett til å ikke like fantasy eller science fiction. Men å avfeie sjangeren fullstendig – som om det omtrent ikke kan kalles litteratur engang, er etter min mening like håpløst som å hoppe utfor et stup uten fallskjerm fordi ”alle” sier at en vil lande like mykt uten fallskjerm. Å sjekke fakta før en uttaler seg for krast er en god leveregel.

Agnes Bøttcher (nevnt ovenfor) sier litt senere i samme artikkel at noe av grunnen til at kunnskapen om fantasy og science fiction generelt er så lav i Norge, er at disse sjangrene (relativt sett) er veldig unge i norsk sammenheng. Og jeg ønsker her å legge til at omtrent all litteratur i disse to sjangrene som gis ut på norsk, er rettet mot barn og ungdom. Og en vet jo fra før at barne- og ungdomslitteratur har fått liten plass i diverse medier. Og det som skrives for voksne i disse sjangrene, blir ofte gjort om til (presset inn i formen) barne- og ungdomslitteratur for at det skal selge mer. Og det som skrives av fantastisk litteratur for voksne kamufleres gjerne under sjangeren magisk realisme. Ett eksempel på dette kan være Kjartan Fløgstads litteratur – inspirert av Borges og Garcia Marquez. Ja, nå har vel ikke Kjartan Fløgstad bevisst prøvd å kamuflere sin litteratur på noen som helst måte. Men han kaller den like fullt for magisk realisme. Jeg føler meg her fristet til å gjengi det den kjente fantasyforfatteren Terry Pratchett sa om magisk realisme: Magic realism `is like a polite way of saying you write fantasy.´

Ser en på det som finnes av fantasy og science fiction på det internasjonale markedet, er det en overveldende stor del som skrives for nettopp voksne lesere. Og ikke bare det, mange av disse romanene holder mye høyere standard litterært sett en endel av krim-litteraturen som gis ut (og i tillegg gis stor plass i mediene) i Norge. Jeg forstår selvfølgelig at Norge er et lite land, og at markedet for fantasy og science fiction er lite her. Men likevel burde kunnskapen om fantasy og science fiction (både hos forlag og blant anmeldere) vært bedre. Fantasy og Science Fiction er ikke B-litteratur. Jeg misliker virkelig det stempelet, uavhengig av hvilken sjanger det blir satt på. Maken til generalisering. Det blir som å si at all hip hop er dårlig musikk. Ville en musikkanmelder finne på å si noe slikt? I så fall hadde vedkommende virkelig skutt seg selv i foten, med tanke på å bli tatt på alvor i en samtale om musikk i fremtiden.

Det er etter min mening på tide at dagens litteraturinteresserte (på alle ”nivåer”) beveger seg ut av denne tåka fra fortiden, hvor all litteratur med et snev av det overnaturlige i seg avfeies som mindreverdig (m.a.o. klisjébefengt, formelaktig, for barn osv.) Slike holdninger er intet annet enn litterær rasisme! (He he – ta den med en klype salt.) Men du skjønner likevel godt hva jeg mener. Du har kanskje selv vært inne på nedlatende tanker om fantasy og science fiction? Men som jeg var inne på i del 1 av dette innlegget, kan det kanskje ha noe med at begrepene ”fantasy og science fiction”, slik mannen i gata kjenner dem, rett og slett ikke er dekkende. Jeg ønsker at alle som leser det her (og jeg tar meg selv med i dette regnestykket) skal få et mer åpent sinn for det de ikke liker – det være seg det jeg skriver om, eller en hvilken som helst litterær eller musikalsk sjanger. Spør deg selv: Hva vet jeg egentlig om dette? Og før du feller din dom, gjør litt research. Gå litt i dybden. Det verste som kan skje, er at du lærer noe nytt.

Jepp, dagens lille moralske appell der, altså!

Jeg er utallige ganger blitt stilt spørsmålet: `Hvorfor leser og skriver du omtrent utelukkende fantasy og science fiction?´ Og jeg kan komme på flere grunner til det. Men først tenker jeg at det kan være nyttig å fastslå hva fantasy og science fiction egentlig er – ut ifra min forståelse av begrepene. Det er nemlig så mangt. Og det er nok mange som vil la seg overraske over (og kanskje også si seg uenige i) alt jeg mener faller inn under de store samlebåsene fantasy og science fiction.

Alle “vet” hva fantasy er for noe: Det er historier om alver, dverger og trollmenn – og gjerne et stort slag eller to mellom de gode (hobbitene eller alvene) og de onde (orker og drager). Og alle “vet” hva science fiction er: Det er historier om romvesener, lasersverd, romskip, fjerne planeter – og helst `a long time ago, in a galaxy far, far away.´ Og ja, folk har helt rett i at fantasy og science fiction er alt dette. Men det er også så mye mer.

Hva tenker du hvis jeg kommer med en påstand om at forfatterne Haruki Murakami, H.P. Lovecraft, Franz Kafka, Cormac McCarthy og Charles Bukowskis litteratur i varierende grad bærer preg av å være enten fantasy- eller science fiction-litteratur? Kanskje faller ikke historiene deres innunder sjangrene fantasy eller science fiction slik folk flest kjenner begrepene, men de tar i alle fall (i likhet med fantasy og science fiction) bruk av det fantastiske, det overnaturlige, det fremmede. Skillet mellom det vi mener er det virkelige og det vi mener er fantasi.

Og hva om jeg nevner Philip K. Dick, Bram Stoker, Charles Dickens, Douglas Adams, Mervyin Peake, Clark Ashton Smith, Audrey Niffenegger, H.G. Wells, Stephen King, Walter Mosley – ringer det da noen bjeller? Ja, det gjør det nok. Du kjenner vel i alle fall ett, kanskje flere av disse navnene. Og om du ikke har vært borti noen av dem, så har du i alle fall vært borti det mange av dem har skrevet, på en eller annen måte. Du kan ha sett en film basert på en av disse forfatternes bøker, eller kanskje har du lest en forfatter som er inspirert av disse.

Philip K. Dick er for eksempel forfatteren bak romanen Do androids dream of electric sheep, som senere ble filmatisert under tittelen Blade Runner (m. Harrison Ford i hovedrollen) og novellen Minority Report som senere ble filmatisert av Stephen Spielberg.

La oss ta en titt på noen andre forfattere som befinner seg i grenselandet mellom fantasy / science fiction og realisme. Det er underlig hvordan noen former for litteratur (til tross for at den bærer i seg klare trekk av fantasy eller sci-fi) får en helt annen status enn romaner som markedsføres som fantasy- eller sci-fi-litteratur. Et godt eksempel er romanen The Time Travellers Wife av Audrey Niffenegger. Den handler om en kvinne som er gift med en mann som reiser i tid – og om de medfølgende problemene omkring dette. Her ligger historiens fokus på deres forhold og de dagligdagse vanskelighetene og gledene – ikke på det at han reiser i tid, noe som gjør at science-fiction-preget blir noe kamuflert. Men det er like fullt en stor del av historien.

Den japanske forfatteren Haruki Murakami svever stadig en tur innom det overnaturlige i sine bøker. Til tider kan en være i tvil om en gitt karakter befinner seg i virkeligheten eller ikke. Mennesker kan snakke med katter, samfunnets økonomi holdes oppe av ”stokking av informasjon”, og skygger har egen bevissthet. Det samme kan sies om avdøde Franz Kafka – om enn noe mer subtilt. Hans litteratur blir av mange karakterisert som magisk realisme – der overnaturlige fenomener blir forklart og godtatt som naturlige/normale. I historiene hans blir leseren ofte tatt med inn i drømmeaktige verdener, hvor grensen mellom det virkelige og uvirkelige til tider hviskes ut.

Til og med Cormac McCarthy beveger seg i sin roman The Road inn i science-fictionens verden. I denne romanen foregår handlingen i en postapokalyptisk verden, hvor en enorm katastrofe har inntruffet. Naturen er fullstendig ødelagt, byer er lagt i ruiner og folk er spredd for alle vinder. Men dette er bare bakteppet for den ømme, nære fortellingen om forholdet mellom en far og en sønn. Hva som faktisk har skjedd med verden, får vi aldri noen klarhet i. Det er heller ikke viktig for historien. Fantastisk fortellerkunst.

Jeg har også lyst til å nevne et litt artig eksempel på hvordan science-fiction veves inn i realisme og skaper disse gråsonene. Kanskje er dette det mest overraskende eksempelet for folk flest. Charles Bukowski, den kjente misantropen og fylliken som skrev kultromanene Post Office og Factotum, skrev også en annen roman rett før hans død, nemlig romanen Pulp – Bukowskis pastisj på en detektivhistorie. Også denne handler om en fyllik av en kar, som jobber som privatetterforsker. Ikke noe uvanlig der. Men det er klientene hans som får denne historien til å ta en uventet vending. Han får blant annet besøk av Lady Death (døden selv) som vil at han skal finne den avdøde forfatteren Celine. Han får besøk av en mann som plages av et romvesen – og det viser seg at dette faktisk er tilfelle. Seks romvesener har kommet til jorden for å ta over planeten. Og i tillegg til alt dette får hovedpersonen i oppdrag å finne `The Red Sparrow´. Herlig surrealistiske elementer blandes sammen med det dagligdagse og den særegne fatalismen til Bukowski – og gjør dette til en roman som er artig både for fans av low-life-litteratur og sci-fi-litteratur.

I tillegg til alt dette har en uendelig med gråsoner. Jeg mener at en ikke kan snakke om en klar grense mellom fantasy, sci-fi og horror og realisme. Og jeg ønsker med  eksemplene ovenfor å tydeliggjøre nettopp dette. Utallige forfattere har innslag (i større og mindre grad) av det overnaturlige i sine litterære verker. Noen kaller slike innslag i sin litteratur for metaforer, andre legger dem frem som reelle / virkelige innenfor rammen av den fortellingen de ønsker å fortelle. Jeg liker begge deler. Det viktigste for meg ved enhver form for litteratur, er at jeg blir introdusert for troverdige karakterer som gir meg gode aha-opplevelser, og at historien blir presentert i et språk som inspirerer meg som forfatter til å skrive bedre.

2. Redigeringsprosessen
Det jeg skriver for hånd er et raskt førsteutkast. I denne delen av prosessen skal det gå raskt. Og det fører til massevis av feil, piler hit og dit, samt hauger av notater i margene. Men det går unna. Jeg får skrevet mye mer når jeg skriver for hånd enn når jeg skriver på data. Tro det eller ei. Når jeg så fører dette inn på dataen, blir "førsteutkastet" på dataen et bearbeidet andre utkast av manuset. Og da slipper jeg å sitte like mye foran dataskjermen og flytte deler hit og dit og skrive om. Det blir det uansett mer enn nok av senere - etter tilbakemelding fra forlaget.

Hva skal en si til slikt? Kanskje bare jeg som er teit nok til å la meg provosore av et såpass trivielt spørmål. Folk mener jo ikke noe med dette. Er jo bare småprat. Men like fullt mener jeg det er på sin plass (i alle fall delvis) å skrive en kort kommentar til dette.
 
Først av alt kan jeg vel si: nei - jeg planlegger ikke å skrive på hobbybasis for all fremtid. Jeg planlegger heller ikke å skrive på fulltid. Slikt kan ikke planlegges. Det er rett og slett ikke opp til meg å bestemme. Det er opp til forlagene - og i ytterste konsekvens, alle andre enn meg selv. Om jeg så skulle få gitt ut bøkene mine etterhvert, er det avgjørende at folk liker bøkene mine, og ikke bare det - de må også kjøpe dem, skal jeg kunne leve av å skrive. Og det er ikke en selvfølge å selge nok til å leve av det. Det er ingen selvfølge å selge i det hele tatt. Per i dag er det ikke mange forfattere i Norge som lever av det å skrive. De aller fleste har en deltidsjobb ved siden av. Men likevel - jeg håper. Og jeg jobber hardt. Skriver mye. Mer enn folk nok tror, til tross for at de fleste vet at jeg skriver. Det gjelder å bli bedre og bedre på sitt håndtverk. Og drømme. Viktig å ikke glemme å drømme. Jeg håper å en gang kunne skrive historier på fulltid. Selvfølgelig. Alle forfattere drømmer vel om det. Men inntil videre må jeg gjøre som de fleste andre forfattere i Norge (og i resten av verden, for den saks skyld) og jobbe med noe annet ved siden av. Kanskje kommer jeg alltid til å jobbe med noe annet ved siden av. Å satse på noe annet ville, ville være naivt. Men å gi opp drømmen fullstendig, ville likevel være utilgivelig.

En liten P.S. helt til slutt: Å skrive er et håndverk. Så det så.
Det at jeg sier at jeg vil leve av å skrive historier, betyr ikke at jeg drømmer om å bli millionær på bøkene mine. SELVFØLGELIG ikke. Å kunne tjene greit nok på skriveriene sine, er mer enn de aller fleste får til. Så til dere som spør: "Skriver du ikke for din egen del da? Er det ikke overfladisk å skulle skrive historier for å tjene penger på dem?" Hah! Hører du deg selv? Det blir som om jeg skulle spurt en mekaniker om det samme. Eller en snekker for den saks skyld. En skriver da historier fordi en vil at folk skal lese dem. Og jo flere som leser dem, desto bedre. For jo flere som leser dem, desto større blir muligheten for å kunne bruke tid på å skrive nye historier. Dette burde jo være en selvfølge. Men det er som om folks syn på det å skrive (på generell basis) er at det er KUNST, og en kunstner skal leve et spartansk liv (og helst sulte) - for bare slik blir virkelig kunst til. nei, vet du hva. Å skrive er et håndverk, og enhver håndverker med respekt for seg selv tar da betalt for jobben han eller hun gjør. Så det så.

Å, så sinna da, Robert! he he .. Nei, for all del. Mener ikke å være krass. Eller jo, kanskje litt. 

Ja, det å skrive en roman kan på mange måter sammenlignes med en forelskelse. En får en idé i hodet og en forelsker seg fullstendig i den. Hodestups. Og i begynnelsen er alt nytt og spennende. En har lyst til å rope ut: "Jeg elsker dette prosjektet!" Hvert nye avsnitt gjør at en blir litt og litt mer kjent, og en ønsker bare å være sammen med dette prosjektet hele døgnet. Det er det første en tenker på før en sovner og det første som dukker opp i hodet når en våkner. Og i løpet av dagen, er det der hele tiden. I bakhodet. Og det gjør hverdagen så mye enklere.

Så kommer den første kneika. En begynner å tvile på fremtiden til prosjektet. Er det bra nok for meg? Er jeg riktig for dette prosjektet? Er det noe bra i det hele tatt? Hvordan kommer vennene mine til å reagere på dette nye prosjektet. Vil de le? Men en kommer seg over denne kneika. En veit at en elsker prosjektet, og så får folk bare si hva de vil.

Den andre kneika er litt verre. Den første refusjonen. Det svir. Og igjen tviler en på prosjektets kvaliteter. "Kanskje er det på tide at du og jeg går hver vår vei?" Men nei. En prøver igjen. "Vi jobber oss gjennom det her." Og forelskelsen går over i en dypere kjærlighet. "Jeg vil gjøre alt for deg!" Men etter andre refusjon bestemmer en seg likevel: "Det var visst ikke ment at vi skulle bli et par, du og jeg."

Det gjør vondt å skille lag. I lang tid går en rundt med en hjertesorg. "Jeg forstår ikke hva som gikk galt." En prøver halvhjertet å ta fatt på prosjektet igjen, men det vil seg ikke. Og en tror at en aldri vil komme til å skrive en bok igjen. Det gjør bare for vondt å bli refusert. Men tiden helbreder alle sår. Og snart kommer en opp med en ny ide, og litt etter litt bobler en ny forelskelse frem. "Denne boka tror jeg er DEN RETTE!" Så får en bare se ... Kanskje. Kanskje ikke. Men det er uansett bedre å ha skrevet og blitt refusert, enn å aldri ha skrevet i det hele tatt!

Et par korte utdrag fra boka:

"I believe the first draft of a book — even a long one — should take no more than three months…Any longer and — for me, at least — the story begins to take on an odd foreign feel, like a dispatch from the Romanian Department of Public Affairs, or something broadcast on high-band shortwave duiring a period of severe sunspot activity."

"Write with the door closed, rewrite with the door open. Your stuff starts out being just for you, in other words, but then it goes out. Once you know what the story is and get it right — as right as you can, anyway — it belongs to anyone who wants to read it. Or criticize it."

"The scariest moment is always just before you start."

Ønsker du å kjøpe boka, finner du den på Amazon.com.
Ønsker du å finne ut mer om Stephen King, finner du hjemmesiden hans HER.